Kvinner, både jenter og damer, har det i kjeften. De syter og bærer seg over mye rart. En av yndlingsproblemene det sytes over er hvor fælt det er å navigere seg rundt på sko med høye hæler.
Wikipedia sier om høyhælte sko:
Høyhælte sko gir en høyreist figur, et framskutt bekkenparti og stor belastning på tærne. Slike damesko, særlig spisse og med overdrevne stiletthæler, er, sammen med nylonstrømper, blitt et symbol for «velkledd, sensuell kvinnelighet» i populærkulturen. På 1600- og 1700-tallet hadde også menn høyhælte sko.
På lørdag var jeg på fest for å feire Jannickes inntreden i de voksnes rekker (som vi alle veit blir vi alle voksne på nytt hver gang vi når en alder som en gang har tjent som myndighetsalder). I den forbindelse var det flere høyhælte sko ute og ble gått på. Klagenivået var bemerkelsesverdig lavt, men likevel var det enkelte som valgte å ta av seg skoene med høye hæler i løpet av kvelden.
Nysgjerrig som jeg er måtte jeg sjølsagt finne ut hva som var greia. Kunne virkelig endelig-er-jeg-også-høy-fottøy være så ille som vi blir fortalt? Sikker på min seksualitet bestemte jeg meg for å prøve skoene på. De utvalgte skoene var svarte, omtrent 13-14 centimeter høye og med en middels tykk stiletthæl. Advarsel: Testen ble utført under påvirkning av alkohol.
