Her om dagen fant jeg ut at jeg ikke hadde laga skikkelig mat på skikkelig lenge. Siden jeg er en handlingens mann, sto jeg snart med altfor mye indrefilet i handa og lurte på hvem jeg kunne spise den sammen med.
Vennene mine har visst reist på ferie, men Jentenabo kom meg til unnsetning til slutt. «Jeg kommer hjem ti på tolv,» sa hun. Det slo meg at det ville bli lovlig seint for den sultne magen min, men siden jeg virkelig ikke visste om noen andre som kunne hjelpe meg å bli kvitt det store, døde dyret, hadde jeg i grunnen ikke noe valg, og gikk med på å ha maten klar til hun skulle komme hjem.
Folk tror ikke jeg er noe flink på kjøkkenet, fordi jeg er der så sjelden. Sunnmøringen, f.eks., tror at jeg bruker en liten desiliter salt hver gang jeg skal lage pannekaker, fordi jeg lurte i henne noe som rett og slett ikke var spisbart en gang. (Dette var i mine unge og uansvarlige dager - som strengt tatt ikke er helt over ennå, men jeg er på vei.)
Andre har hengt seg opp i en tese jeg tester ut: To ting som er godt hver for seg, er godt sammen. Regler:
- Tingene må ha fast form, altså ikke noe flytende.
- Bare to ting
- Det er en personlig greie - det må være to ting akkurat du liker
- Alle tillates ett unntak (Mitt er sjokolade og marsipan. Æsj.)
Disse avsporingene er sjølsagt bare detaljer; Jeg er flink til å lage mat, hvis jeg først virkelig vil. Nå ville jeg. Dessuten hadde jeg det møreste kjøttstykket ever, som blei behørig bruna og bakt, og jeg tente på et kubbelys klokka ti på tolv før jeg senka tennene i herligheten av en muskel. Det var som å trekke en varm kniv gjennom romtemperert Brelett.
Jentenabo blei også med på måltidet etterhvert, og her kommer poenget: Etter å ha tatt en bit av indrefileten, utbryter hun: «Å, så godt! Har du laga den fra bunnen?»
Neste gang skal jeg jaggu se etter ferdigposen.
