I As We May Think fra slutten av andre verdenskrig skisserer Vannevar Bush hvordan han mener akademisk arbeidskapasitet bør utnyttes i tiden etter at krigen er over, når denne ressursen ikke lenger vil være bundet opp til å fremme militære interesser. Denne korte teksten vil på bakgrunn av en obligatorisk universitetsoppgave skissere hovedpunktene i artikkelen.
Et sentralt aspekt ved forskning er hvordan vi forholder oss til resultatet av den. Når stadig mer kunnskap samles, og stadig flere artikler skrives, blir det vanskeligere å holde oversikten. Derfor åpner Bush med å fremholde at forskningsinnsatsen bør rettes mot å skaffe til veie mer effektive måter å lagre og innhente kunnskap på, for på denne måten å gjøre kunnskapen mer tilgjengelig. Gjennom resten av artikkelen skisserer han, fra hans historiske plassering i 1945, hvordan han ser for seg at dette kan gjøres mer effektivt.
Han tar generelt utgangspunkt i daværende kjent teknologi, og foreslår mulige veier utviklingen kan ta. Eksempelvis forespeiler han tørrfotografi, en større grad av fysisk komprimert lagring av informasjon og ikke minst assosiative koblinger mellom dokumenter. Flere av disse teoretiske konseptene har siden blitt realisert i praksis. Til eksemplene jeg har trukket fram kan vi i dag se på henholdsvis polaroid- eller digitalkameraet, moderne harddisker og hypertekst.
Hovedpoenget i artikkelen er en tankerekke som bunner i et argument om at vi bør gå bort fra å behandle informasjon som noe statisk, og gå over til å behandle det som noe dynamisk. Bush skildrer utviklingen av en memex hvor vi hyppig kan legge inn informasjon (for eksempel lagret på mikrofilm), knytte mnemoniske lenker mellom de lagrede dokumentene og slik enklere få oversikt over stoff om et gitt tema når vi trenger det. Slik vil forskning være lettere, og en positiv bieffekt er at så lenge informasjonen er lett å finne fram igjen, kan vi glemme den i alle tilfellene hvor vi interesserer oss for noe annet. En slik memex er skissert som et personlig hjelpemidddel som ikke skulle trenge større plass enn et vanlig skrivebord, og mine samtidige lesere vil øyeblikkelig kunne se likheten mellom en slik memex og våre personlige datamaskiner.
Budskapet er altså at det ikke er uoppnåelig å gjøre informasjon vi allerede besitter mye lettere tilgjengelig. Siden verdien av informasjon mangedobles når informasjonen er lett tilgjengelig, bør vi derfor sørge for å tilgjengeliggjøre den kunnskapen vi har.
Når alt butter imot og verden ikke liker deg lenger, når maten er dvask og colaen tom, når huden detter av og pensumet har hopet seg opp, da er det bare én ting å gjøre.
Siden jeg kom hjem fra ferie har det liksom ikke gått helt veien. Det er ikke noe uvanlig at jeg sover til uvanlige tider, men de siste dagene har jeg ikke hatt kontrollen over det hele. Jeg våkner klokka to om natta uten å ha noe å gjøre, og når jeg gjør det sitter jeg og stirrer i veggen til jeg blir trøtt på et vilkårlig tidspunkt og legger meg til å sove igjen, gjerne mens jeg har besøk.
Humøret er av en eller annen grunn ikke helt på topp, uten at jeg helt klarer å sette fingeren på hva som er i veien. Vi lever i et kaldt land, og landet er fylt med jenter som ikke alltid gjør helt det vi vil. Man kan jo ikke forvente at det alltid skal passe heller, så det er ikke stort å gjøre med. Men pensumet hoper seg opp og eksamener forsvinner ut av rekkevidde, jobbtilbud kommer og jobbtilbud går. Jeg gleder meg til vi bikker juli. Da skal det være badetemperaturer og ei problemfri tid.
Inntil videre fant jeg den endelige løsninga mens jeg satt og surfa. Jeg fant ut hvordan jeg kunne klare alle eksamenene mine sjøl om jeg tar på meg arbeid til den store gullmedalje og lever det sosiale liv til langt på natt. “View all as read”. Herlige knappen.
Det er kjempegøy å skrive bacheloroppgave - gjøre noe helt nytt, lage et lite stykke forskning. Så gøy er det, at jeg sitter og drømmer meg bort og hører på Avenue Q (Takk, Sonja).
I wish I could just drop a class, or get into a play,
or change my major, or fuck my TA.
Studietida er herlig. Jeg trengte den etter militæret. Å studere er en eneste lang ferie, hvor man disponerer tida si helt fritt, man kan gjøre hva man vil, og de eneste man trenger å stå til ansvar for er seg sjøl ved eksamenstid og Lånekassa når man ser seg ferdig.
Noe i meg står litt stille likevel. Er jeg så fri som jeg tenker at jeg er? Av og til kjennes det ut som om jeg har brukt friheten min på en måte som knebler meg. De siste åtte månedene har jeg valgt å bo på et sted jeg ikke liker. Jeg har valgt å derivere, men jeg blir sittende med feilsøking og kompilering i stedet, og dokumenterer ting som strengt tatt ikke trenger å dokumenteres. Change my major? Med et halvt år igjen før jeg har gått normert tid? Meh. Jeg er skeptisk, altså.
Ei drastisk forandring hadde kanskje vært velkommen, så jeg søker litt i jobbannonser i en annen by. Har jeg høyere utdannelse? Litt. Solid ledererfaring fra kompetansevirksomhet? Nei, men jeg har da noen linjer om ledererfaring på CVen. Er jeg ryddig og strukturert? Vel. Jeg burde skrevet bacheloroppgave nå.
Jeg har fått betalt for å disponere noen av pengene jeg fikk betalt. Jeg kunne velge å gamble, ikke gamble eller gamble litt. Jeg skjønner ikke helt at det ikke skal defineres som lykkespill - i og med at poker er ulovlig, mener jeg - men det var ganske gøy, og jeg gjør det gjerne igjen. (Du kan også leke!)
StudentWeb er et system jeg var skikkelig glad i. Jeg trodde jeg hadde gjort riktig, men jeg bæsja visst på leggen og tissa i buksa på en gang, og nå slipper jeg ikke inn på bedriftsøkonomikurset jeg hadde gleda meg til.
Heldigvis syns folk at jeg er flink til å snakke for meg. Det er visst en pest og en plage, sier folk, men i alle fall går det av og til an å bruke det til noe fornuftig. Seniorkonsulenten tok i mot meg etter en lang lunsj, og jeg forklarte at jeg var en idiot og at han kunne gjøre livet mitt bedre. Vi blei enige om at fakultetet jeg går på er skikkelig teit og har gjort det vanskelig for meg, og han skulle snakke med noen og se hva han kunne gjøre. Forhåpentligvis går det bra, men han kunne ikke love noe.
Så jeg stikker bort til fakultetet mitt igjen, smiler litt, finner et bord og bestiller en Flørt. I det jeg betaler, kommer det plutselig søte jenter fra overalt og sier hei. Kanskje dagen blir fin likevel. Vi får se hva fire timer bacheloroppgave gjør med dagsformen.
Nå er det semesterstart, eksamen har aldri vært lenger unna, Frederikke roper og jeg veit om et flipperspill som står i en kjeller som jeg lurer på om noen har tatt ansvar for. Tidligere semestre har jeg vært supersmart og meldt meg opp til emner som har færrest mulig forelesninger før tolv, og sluppet unna med timeplaner med blanke fredager og mandager og høstsemestre som har sluttet i løpet av november.
Sånt blir man jo ikke klok av. Derfor har jeg nå begitt meg ut på en ny og bedre livsvei: Fra mandag begynner jeg på skolen klokka åtte tre dager i uka, og klokka ti onsdag og torsdag. Jeg gruer meg egentlig litt. Det er som Sonja sier, av og til trenger man litt struktur og forpliktelser.
Med Sonja i minne går vi i møte et semester med fylt av nattforelesninger, derivativer og bacheloroppgaver. Bring it.
På oppfordring fra Thomas skal jeg herved(i besittelse av et relativt aggressivt sinnsleie) forklare mannen og kvinnen i gata og på nettet hva dette “sosialantropologi-greiene” egentlig er.
For å sitere den kjente sosialantropologen Geir Thomas Hylland Eriksens faderlige opphav: “En sosiolog er en person som bruker en million kroner i året på å finne ut ting som alle andre vet fra før”.
Jeg føler her at det passer fint med en definisjon av ordet sosialantropologi. Etymologisk sett er sosialantropologi satt sammen av tre ord, hvorav de greske “anthropos” og “logos” betyr henholdsvis “menneske” og “fornuft” - antropologi betyr altså “fornuft om mennesket”(evnt. “læren om mennesket”). Når det latinske “societas” da betyr samfunn, kan vi egentlig forstå det helhetlig som “den samfunnsmessige læren om samfunnet” om vi skulle ha lyst til det.
Kort sagt går det hele ut på utøvelse av livsfjern skolastikk og ordgyteri, å føre idiotiske samtaler seg i mellom om mikroskopiske detaljer, debatter som ikke har det minste krav på interesse fra allmennheten og som ikke på noen måte kan bidra verken til menneskelig frigjøring eller til en dypere forståelse av menneskets lodd.
Det hele er egentlig fabelaktige greier. Jeg er nå i ekstatisk modus etter å ha degradert meg selv - i radig hastighet - over de siste ukene fra taper til kasteløs i det sosiale samspillet i Trondheims studenttilværelse grunnet uhorvelige antall ord som skulle settes sammen i korrekte sammenhenger og leveres på et kontor snarest mulig(helst før man hadde lest oppgaveteksten ferdig).
Når innleveringene er over neste uke snakker vi søren klype meg blodhevn for mine sosiale tap.
Teller det forresten å helle i seg en flaske Tequila på rekordtid og dernest gjøre på seg verbalt en hel kveld?
“Det er ikke nok å ha begreper å tenke med. Man må også ha noe å tenke på.”
- Harald Eidheim -
Så var det eksamenstid, årets siste. Heldigvis er det bare litt informatikk *puste letta og nervøst ut*
Lykkeønskninger mottas med takk.
