Dette er en kombinasjon av glupe ting jeg har gjort, og det motsatte av noen teite ting jeg har gjort, sånn at jeg kan lære av alle mine erfaringer til neste gang. Du også, hvis du vil.
Ta vare på hinanden!
The Chemical Brothers mikser en blanding av funk-, hip hop- og housemusikk sammen med ei basstromme som hadde hypnotiserende effekt på meg.
Fy faen for et lyd- og lysshow The Chemical Brothers leverte. Jeg brukte to sanger på å danse meg til transe. Det er en slags selvhypnose, en vedvarende følelse av henrykkelse eller ekstase, og det er veldig, veldig gøy fordi du er helt borte, men samtidig har kontroll.
Rytmen fløyt over i hverandre, og Chemical Brothers miksa alle sangene sømløst inn i hverandre. Jeg dansa og dansa og var helt i hundre, det var en av de beste følelsene noensinne. Et lite øyeblikk lurte jeg på om noen hadde lurt i meg noe sentralstimulerende, jeg var så fornøyd, så fornøyd, og trodde aldri det skulle ta slutt.
Brått slutt tok det likevel etter femti minutter, da idiotene på scena bestemte seg for å levere en overgang på hele fire minutter uten noen form for rytme jeg kunne holde meg i bevegelse til. Da de begynte igjen, fortsatte showet med samme intenstitet som før, men det er vanskelig å komme i en slik sinnstemning, jeg gadd ikke prøve en gang. Jeg følte meg til og med helt edru (det skjer ikke ofte på Roskilde Festival), etter å ha vært i fysisk slitsom aktivitet i nesten en time.
Et kvarter seinere forsvant noen av de jeg sto sammen med for å se på en annen konsert (Fanfara Tirana), og jeg blei med dem. Jeg liker jo egentlig ikke musikken til The Chemical Brothers så godt.
Jeg var høy på rytme. Det var femti veldig gode minutter.
The Streets spiller britisk hip hop, det er ikke gangsta-rap eller bling i mils omkrets, men det er faktisk ganske fengende. Jay-Z spiller hip-hop med pop-preg.
Forrige gang jeg så The Streets live var også på Roskilde Festival, jeg kan ikke huske om det var i 2003 eller i 2004. Jeg kunne alle sangene, men konserten var en kjedelig affære. Han sto liksom bare der og spilte musikk.
Nå har han lært, og han har tydeligvis lært av noen som kan det de driver med. Jeg kjente fremdeles bare sangene fra det første albumet, men konserten rocka rett og slett bolle. The Streets spilte ikke på noen dedikert hip hop-scene i år, men på selveste Orange, og klarte å fri til alle titusenene av tilhørere uten problemer. Makan til scenetekke har jeg ikke vært borti på ganske lenge; Jeg er usikker på om jeg har sett det før i det hele tatt. Dette var en av de aller beste konsertene på Roskilde Festival 2008.
Jeg har aldri sett Jay-Z live før, men han har et stort navn, og du kan rett og slett ikke ha unngått å høre flere av sangene han enten har produsert eller gitt ut under eget navn. Jay-Z var et av de største navnene på plakaten på Roskilde Festival 2008.
Konserten hans var derimot ikke stort å skryte av. Han flyter på rutine og gjenkjennbarhet, det var en konsert jeg ikke ville gå glipp av nettopp fordi man jo kjenner mye han har levert. Selv om titusenene på Orange lager diamanter med hendene sine og tilber pop-hip-hop-guden, blir det likevel nokså platt, sangene er altfor kommerse og jeg syns også lyden er litt for mye produsert til at jeg har det noe gøy.
His du får sjansen, se The Streets, og hopp over Jay-Z.
Roskilde 2006: Sol på festivalområdet.
Du har ikke opplevd det før du har opplevd det. Foto: Stig Nygaard
Jeg er verdensmester i å miste ting. Heldigvis mister jeg bare ting som betyr noe - det vil si at jeg har både bankkort, kamera og øl i god behold. Hvor i helvete blei det av den kiwien? Det var like før; Jeg har aldri vært nærmere.
Gresset er veldig, veldig bra, og jeg kan nesten ikke tro at det er så grønt overalt. Overalt hvor jeg setter meg ned, tenker jeg: Her kunne jeg ikke ha sittet i fjor, og ikke i 2004 heller. Dette er tidenes beste festival. (Kun én ting som mangler…)
Kameraproblemet er fiksa, så det blir fyllebilder når jeg kommer hjem igjen likevel. Det var en kombinasjon av fukt og dårlige batterier. (Det som ikke kan fikses med gaffateip og strips, er ikke verdt å fikse.)
Kristian Kompis har med sticks, og har lært meg å gjøgle med dem. Jeg lærer fort, og nå går det sidelengs. Det gjør jeg også. Går sidelengs, altså. Jeg sjangler mellom boder og konserter og mobilladerboder, og jeg skjønner ikke at det er grønt overalt, og jeg savner deg og jeg er godt inne i Roskildefylla. Roskildefylla er den fylla man er inne i hvor man er konstant full hele tida, sånn at man ikke merker det. (Jeg begynte å bli edru for to dager siden, men da skyndta jeg meg å hive i meg en øl til, sånn at det gikk over.)
Festival er livet. Jeg lever alene, men jeg lever, i alle fall. Snart er det over.
Annika Norlin (Säkert!) på scenen under Roskilde 2008. Foto: Thomas Misund Hansen
Oppvarmingen til Roskilde Festival 2008 er over, og selve festivalen er i gang. Flere store navn har spilt den første dagen; Teitur spiller søvndyssende akustisk, og er trivelig å høre på en stor scene, Lupe Fiasko leverer rim med mening bak, Gossip er energiske og dansbare selv om all energien virker litt tilgjort, og Radiohead er… vel de er Radiohead.
Likevel er det Säkert som har klart å fange oppmerksomheten min best i dag, på tross av at jeg aldri har hørt noe om dem før. Säkert er tilstede med hele seg. De leverer et stykke arbeid som ikke virker som arbeid i det hele tatt, og det kan merkes at de lever seg inn i tekstene de framfører. Säkert synger ikke en sang fordi de har øvd den inn, men fordi de har noe å fortelle. Det fenger, og det rykker i foten.
Noen vil kanskje si at de spiller indie-pop. Andre vil muligens prøve å klassifisere dem som svenske visepopsangere. Jeg mener at det ikke er noe poeng i å sette disse i en bås. Hør sjøl. Du vil ikke angre.
—
Festivallivet går sin gang. Kattevasken om morgenen har blitt rutine, det er kos å vente i kø sammen med tre andre mens man spleiser på et veiar-brett med Tuborg, bekjentskaper kommer og går.
Noen jeg bor i camp sammen med er febersyke, og reiser hjem i morgen. Jeg mener de hadde blitt friskere av å være syke ute i partyteltet hvor det er frisk luft, men de vil sjøl ligge inne i den trykkende solsteiklufta inne i teltet. Dem om det, deres festivalopplevelser må være deres eget valg.
Jeg irriterer meg fremdeles over en artikkel i Aftenposten fra forrige uke, skrevet av en journalist som ikke syntes det var noe ålreit at det mangla dopapir på Hove. Festivalstemning. Ta med eget dopapir. Hun minnet meg på dét, i alle fall. Møkkajournalist. Pakk godt humør neste gang, mens du er i gang.
Kanskje jeg skal prøve Hove til neste år. Som en oppvarming, liksom. Det virker som Roskilde Light.
Säkert sang noe i stad som jeg beit meg merke i. Du kan ikke savne noe du ikke har hatt, ble det sunget. Fra scenen og fra publikum, egentlig fra overalt. Og det er sant, og jeg savner deg. Du skulle vært her sammen med meg, vi skulle tatt vare på hverandre, det er fint her og solskinn og rødfarge og mye liv og store, store telt. Det hadde vært så fint å dele dette.
Casio Kids spiller elektronika som minner litt mer om 8-bits musikk enn de forrige jeg skrev om, Slagsmålklubben. Det er enda mer retro, det kjennes enda mer som å spille Super Nintendo, det er enda mer dansbart.
—
Akkurat nå har Coffin Camp dratt i gang en spontan danseparade i gatene. Vi har gjort unna C- og E-camp, og ver nå poå vei tilbake over serviceområdet på West for å komme tilbake til C.
Jeg sier ikke mer.
Roskilde Festival 2008 har satt i gang de første konsertene. Slagsmålklubben spiller old school elektronika med dataspillyder. Det er kjempekult live, spesielt når alle danser.
Mengden rundt warm-up-scenen Pavillion Junior på Roskilde Festival 2008 nådde utenfor teltet, og alle hoppa samtidig. Det var nok noe melankoli ute og gikk når de dro fram gamle melodier og gjorde dem nye, men størst var nok gleden av å kjenne igjen sangene.
Det er noe spesielt ved å stå og danse i et telt med mange tusen mennesker. Når alle putter hendene i været, gjør du det også, du kan ikke hjelpe for det, ingen er immune mot massesuggesjon. Hopp, hopp, hopp, hopp.
Slagsmålklubben havner på lista over band som skal høres mer på.
—
Mucho macho, Roskilde sentrum, bakgården bak bruktbokbutikken, hvor de har mer øl enn noen annen uteservering jeg har vært borti, og mange økologiske saftslag også - spesielt solbær, konsert midt i en sirkel av tre søte jenter som også danser, volleyball, kubb og frisbee i veien utafor campen - ultimate, faktisk. Det er ikke grønt overalt nå lenger, det har blitt gult noen steder, men det er ikke noe brunt å se. (Ja, vi snakker om gresset nå…)
Vi har planta blomster utafor teltet og fått det skikkelig koselig. Jeg har kjøpt dopapir og begynner å bli vant til den morgenlige kattevasken med våtservietter. Kaffekuer er verdens beste oppfinnelse, og det er mer enn godt å nyte morgenkaffen mens det kommer forbi ei vogn med søte, danske jordbær.
Dette er hva du får på Roskilde Festival 2008.
Glem fly. Glem bil. Glem buss. Tog er framkomstmiddel nummer en når det kommer til Roskilde.
Dette er mitt fjerse år på Roskilde Festival, og tidligere har jeg prævd både bil og buss. Bil er greit, bortsett fra at man må kjøre mens man egentlig burde hvilt ut foran festivalen. Buss er greit, bortsett fra at det er altfor trangt og at du blir sittende i den samme stillinga i timesvis i strekk. Fly er … nei, du flyr rett og slett ikke fra Østlandet til Danmark. Neineinei.
På nattoget til København kan du slappe av. Du har all den gode plassen du trenger - en hel seng for deg sjæl, faktisk. Dessuten selger de øl i bistrovogna, du vugges i sævn av taktfaste skinneganglyder og rekker å røyke på ikke reint få stasjoner. Det tar ikke mye lengre tid enn buss, og hvis du vil kan du reise en dag tidligere og oppleve København - eller Malmö, hvis du er av den typen.
Ta toget, ta toget, ta toget.
—
Kameraet mitt begynte å bugge i København. Det er ikke Roskilde sin skyld, altså. Nå er det bare fryktelig irriterende at jeg må drasse med meg rundt et halvgodt kamera som ikke virker i tilfelle jeg får reparert det når jeg kommer hjem. Håper jeg finner en oppbevaringsboks snart.
Jeg hjalp ei jente som kollapsa ved siden av meg i køen på vei inn. Hun var helt ute av seg, stakkars, kasta opp, klarte ikke stå oppreist på egen hånd og evna til tider ikke å gjøre seg forstått. Jeg tok sekken hennes til hun kom fram til helsepersonell. Da hadde hun heller ikke kontroll på billetten sin. Jeg håper det ordna seg for henne. (Jepp, hun var søt også.)
Det har rukket å regne, være overskyet og sol. Jeg er i Danmark nå.
Publikum åpna inngangen på egen hånd over fire timer før skjema, så jeg har allerede rukket å sette opp telt og partytelt, få nye venner, treffe gamle venner, huska på gamle minner, stå i kø, tisse på gjerder, kjøpe fancy teltutstyr hos Spejder Shop og ikke minst få festivalmøkk i hendene og under neglene.
Det er så mye å fortelle, men jeg tar meg ikke tid til mer, jeg er jo tross alt på festival. Tida flyr - og det er skikkelig irriterende at danskene har bytta om om på æ og ø på tastaturet også i år. Roskilde Festival 2008 kommer til å rocke bolle - følg med for mer.
