Tag Archives: redaktørens favoritter 2008

Én gang, alltid

Hoftekulen min klør.

Det er rart. Jeg kan huske november 2004, da jeg gjorde mye rart for å herde hoftekammen. Jeg fant tunge ting og slo mot den, om igjen og om igjen. Det virket. Blåmerket ble stort, men under det vokste det fram et lite ekstra lag med brusk, og snart kjente jeg ikke lenger geværkolben som slo mot kroppen på det samme stedet hver gang.

Det er lenge siden jeg sluttet å slå meg på hoftekammen.

For noen uker siden begynte jeg igjen. Blåmerket ble mindre denne gangen, tiden før smerten forsvant var kortere, feilslagene sjeldnere. Ikke minst sluttet jeg fortere. Nå som jeg er ferdig med selvpiningen klør det under huden et sted, det er som om hoftekammen har lyst på mer.

Én gang, alltid.

Veterandrillgardister i Ahoy Arena september 2008.

Veterandrillgardister i Ahoy Arena september 2008. Foto: Norske Gardeveteraners Drillkontingent

Den skopussende utlendingen

Skopussesaker på stol. Svart/hvitt.

På Nationaltheatret har de fått trivelige skopussere. Foto: Derek Bridges Creative Commons License

Fra tid til annen klarer jeg å styre min begeistring for trekkspillspillerne og roseselgerne. Roseselgerne er akkurat litt for pågående. De er ikke like aggressive som horene kan være i kalde perioder om vinteren på Karl Johan, men likevel er de mye mer enn hasjdealerne. (Ikke at hasjdealerne pleier å være veldig ubehagelige, da. Et kort “nei takk” holder i massevis.) Trekkspillspillerne er ikke ubehagelige, men de spiller jo den samme sangen både når jeg kommer og når jeg går fra Blindern. Når jeg kommer neste dag også. Og dagen etter. Har noen noen gang hørt trekkspillspillerne spille to forskjellige sanger?

Men! - skopusserne, derimot. Det er litt lengre mellom dem, og i dag hadde jeg også bruk for en. Skoa mine var skikkelig møkkete, og siden jeg skal holde audition for Dansetheatret i kveld hadde det vært ålreit om de fikk en liten shine. Dette førte til at jeg sto på Nationaltheatret og gravde dypt i lommene for å se om jeg kunne finne de usle 30 kronene som det sto på plakaten at jeg måtte kvitte meg med for å slippe å pusse sko sjøl. Alt jeg kunne finne i gullgruven var dessverre et par skarve kronestykker og en halv tyrkisk hva-det-nå-enn-heter.

“Nei, du må ikke gå,” roper den snille skopusseren etter meg på et språk jeg ikke forstår. “Denne er på huset.” Deretter gjør han seg flid. Han børster møysommelig vekk all møkka, legger på skokrem i tynne lag og pusser den vekk med ei fille. Til slutt smiler han bredt og vinker farvel.

“Tusen takk!” utbryter jeg og prøver å finne fram til et slags lingua franca. Jeg snakker verken rumensk eller italiensk, og han snakker verken norsk eller engelsk. Ingen av oss snakker bra nok fransk.

Jeg tilbød ham til slutt en sigarett, så ned på de pene, svarte skoa mine og tenkte at så snill som skopusseren er har jeg også lyst til å bli.

“Arrivederci!”

5 trinn til det perfekte liv

Dette er min slagplan for hvordan jeg skal oppnå det perfekte liv. En ugjennomtenkt (men likevel forbaska god) slagplan som er åpen for store forandringer underveis.

Episode 1: I tjueåra skal jeg velte meg i kvinnfolk og sprit halve døgnet, suge til meg nyttig kunnskap halve døgnet og sove halve døgnet. På denne måten skal jeg legge et grunnlag for det jeg seinere skal kalle “livserfaring”, og samtidig legge et grunnlag for det jeg seinere skal kalle “faglig dyktighet”.

Thomas og byråkratjentene. Foto av Miriam Cecilie Magnussen

Jeg velter meg i livserfaring. Foto: Miriam Cecilie Magnussen

Episode 2: Så, i tredveåra (eller aller helst litt før), skal jeg etablere meg. Blant alle kvinnfolka fra episode 1 skal det være ett og bare ett som skiller seg ut og lyser opp veien foran meg, mens alle de andre skal sitte hulkende igjen og lure på hvorfor jeg forsvant så fort og plutselig ut av livene deres. Jeg sikrer meg et hus med kort vei til skjærgården, kort vei til fjellet og kort vei til storbyen, og får meg en midlertidig drømmejobb på grunnlag av faglig dyktighet. Før jeg veit ordet av det slår et av hobbyprosjektene mine endelig gjennom og jeg er sjef i en mellomstor bedrift på en-to-tre, og så popper det ut en unge av drømmedama som plutselig er så stor at h*n kan føre en intellektuell samtale.

Episode 3: I førtiåra (eller aller helst litt før) er det er hardt arbeid å sitte på toppen, kan jeg fortelle, men jeg fikser det fordi jeg har en så utrolig fin familie som jeg har det gøy med på fritida, når jeg ikke jobber, når vi er ute og padler jorda rundt på ski mens vi røyker vannpipe, hopper i strikk og rir på løver, og det er store motorer og masse tyngdekraft og vi er dynamiske personligheter og realiserer oss sjøl.

Episode 4: I femtiåra (eller aller helst litt før) kan jeg bosse folk rundt. Nå er det ikke like hardt arbeid lenger, og jeg kan bruke enda mer tid sammen med familien, som nå er ensbetydende med drømmekona fordi arvtagerne har forlatt redet for lenge siden. Vi feirer gullplatinadiamantbryllup og har etterhvert blitt grådig flinke på å skille mellom dårlig og god champagne. Dessuten har jeg alltid en god historie på lager, siden jeg har så mye livserfaring.

Episode 5: Helt lik som episode 4. Jeg blir aldri gammel, men jeg får barnebarn. Det er så hyggelig med sånne andrederiverte.

Status hittil: Vi har kommet et lite stykke ut i episode 1. Jeg velter meg i sprit og sover halve døgnet, det er bare kvinnfolka og kunnskapen som mangler. 50 % perfekt, med andre ord. Dette går veien!

Jenta med de heite buksene, del IV

Jenta med de heite buksene er en sann historie fra min ville fortid som Don Juan, siste del. Til nå: Hun ble med meg hjem for å spise. Jeg ga et inntrykk som ikke kan ha vært særlig sjarmerende. Likevel har hun gitt signaler om at dette kan gå veien.

Hendene hennes er lagt i samme folder som mine egne, legger jeg merke til. Vi mennesker gjør det iblandt, for å ligne mer på hverandre, på en måte, når vi har lyst til å komme godt overens med noen. Det er et godt underbevisst sjekketriks. Gjett hvordan jeg reagerer? Jeg flytter på hendene mine, bare for å være vanskelig, og hun flytter etter. Jeg tror ikke hun var bevisst på det, men det moret meg okke som.

Jeg sitter ved siden av henne og ser på filmen, røyker en sigarett og blåser røyk i fjeset på henne. Hun hoster litt, for hun røyker ikke sjøl. Jeg spør om de samme tingene om og om igjen, men reagerer ikke på låret hennes som havner tettere og tettere inntil mitt eget. Jeg var ung og feig, rett og slett; Tenk om hun ikke ville ha meg likevel?

Det fins grenser for hva ei jente tåler, såpass skjønner jeg også. Hun går til slutt lei av å vente på at jeg skal ta et hint, og når nok blir nok begynner hun å snakke om en fyr hun kjenner som er sexy og har muskler som glinser i sola med riktig farge, en sånn en som visstnok ser skikkelig bra ut, men som ikke ligner på meg. Snart sender de meldinger, og så ringer han. “Du trenger ikke pause filmen, altså.” Det høres ut som om hun har noe på gang. (Enten det, eller så er det en nødutgang. Hva tror dere? Har hun avtalt med en kompis på forhånd at han skal ringe, i tilfelle jeg ikke er noe tess?)

Når jeg tenker meg om, er dette akkurat som et datehælvete a la Mihoe, for hun hadde også blottlagt hvor håpløs jeg var.

Enden på visa ble altså at jeg drukna i en sølepytt, akkurat slik som det var dømt fra starten. Hun dro for å gi head til glinsegutten, sa hun. “Gå og ta ham!” ropte jeg mens jeg dytta henne avgårde. “Gjør det nå, ikke vent!” Og utafor satte hun igjen ølen sin i bakken, men dro tilbake for å hente den da hun fikk lyst på mer, og jeg har ikke sett henne siden.

Kanskje like greit at jenta som har verdens heiteste bukser glapp mellom hendene mine på denne måten. For hvem vil vel ha ei jente som snur for å hente en ølboks hun har satt fra seg ute? Den hadde velta og greier. Tenk om det hadde krabba et dyr oppi den. Lavere kan man ikke synke. Æsj, sier jeg.

Jenta med de heite buksene, del III

Jenta med de heite buksene er en sann historie fra min fortid som Don Juan. Du får sikkert mer ut av den hvis du leser fra begynnelsen. Etter begynnelsen kommer sjølsagt også del II.

På tross av at jeg er en idiot som verken rydder eller leser bøker med et minimum av dybde i, på tross av at jeg kommuniserer de få, feile tingene jeg sier med krøll på tunga, på tross av at jeg eksperimenterer med ny mat og attpåtil glemmer desserten og på tross av at hun stiller i en klasse hinsides min usle rekkevidde, ler hun likevel høyt når jeg en sjelden gang sier noe som kan feiltolkes til å være dårlig humor, hun reiser seg likevel fra stolen under middagen, stiller seg bredbeint opp og bøyer seg framover med strake bein når hun skal plukke opp gaffelen fra gulvet, så jeg kan se skjørtet krype sakte oppover mens hun gløtter lekent mot meg som for å spørre: “Syns du rumpa mi er fin?”

Jeg tuller ikke med dere, hvert eneste ord er sant, dette skjedde, og jeg er sikker på at hun tok hodet mitt, som lå på skakke, med munnen halvåpen og siklende, som et rungende ja.

Etterpå satte hun seg i senga mi ved siden av meg, ville se på film og hun valgte en eviglang romantisk komedie og satte seg med vilje tett på meg. Dama viste alle tegn til å ville overse hvor teit jeg er, til å la meg ta henne med storm og kysse henne og holde rundt henne og la henne overta plassen til isbjørnen min, men neida, jeg gjør ikke det, jeg sitter der og holder fremdeles stort sett kjeft mens jeg blåser sigarettrøyk i fjeset på henne og stiller meg ut i det dårligste lyset som fins.

Dette er ikke et datehælvete a la Mihoe, for her blottlegger jeg bare hvor håpløs jeg er.

Finn ut av hvordan det endte i del IV, som kommer søndag klokka tolv. (Eg vil ikkje sjå en dråpe blod!)

Jenta med de heite buksene, del II

Jenta med de heite buksene er en sann historie fra min ville og eksentriske fortid som Don Juan. Les del I først, hvis du vil oppnå den komplette leseropplevelsen.

Det burde være unødvendig å si, men det gikk rett til helvete. Jeg tror ikke det kunne gått mer til helvete. Hvis vanlige stevnemøter kan gå til helvete, definerte dette stevnemøtet et nytt helvete for folk som er for slemme for å komme til helvete og fortjener et helvete som er varmere, mer pinefullt og har større mygg. Jeg kræsja og brant opp. Nå når jeg tenker over det, tror jeg ikke engang jenta som er aller heitest når hun har på seg bukser i det hele tatt fikk med seg at hun var på et stevnemøte, så dårlig gikk det.

Tidlig på kvelden gikk hun for den sedvanlige bokhylleinspeksjonen, hvor man prøver å finne ut noe om en person ved å se gjennom hva som står i bokhylla hans. For å i det hele tatt komme fram til bokhylla måtte hun først velte seg gjennom alt rotet mitt som lå på gulvet rett foran den: Ca. halvannen kubikkmeter med klær, tomme pappesker og gammelt kjøkkenutstyr. Deretter måtte hun flytte unna kartonger med sigaretter og ustrukturerte mengder med røkelsepinner og gaffateip før hun såvidt kunne skimte hyllas egentlige innhold: “Sex in the Suburbs” av Jennifer Skully, “Slik blir du husets herre” av Jon Almaas og et par tegneseriebøker. Jada, hun er litteraturviter, og du kan tro jeg imponerer med kvalitetsprosa(!)

For et inntrykk jeg må ha gitt, som var sliten og ikke sa noenting i løpet av hele kvelden - eller, det er ikke helt sant, av og til drista jeg meg til å svare på et spørsmål, og da svarte jeg ting som jeg syntes var skikkelig teit sagt. Hva er egentlig i veien med meg?

Heldigvis kan jeg angre lavmålssvarene nå, siden jeg tror hun leser her på bloggen innimellom. Alt det følgende er sjølsagt omtrent det motsatte av hva som datt ut av munnen min i øyeblikket:

Dementier

  • Indrefilet med bacon- og soppstuing er godt, men du må smake på den ovnsbakte kyllingen min en gang også. For øvrig har jeg bare laga stuingen akkurat sånn én gang før, så jeg har sikkert litt å gå på.
  • I håpet blir jeg aldri så gammel at kyss slutter å bety noe for meg. Jeg tror knapt jeg har holdt noen i hånda uten å mene noe med det, og hvis noen kysser meg, glemmer jeg det aldri.
  • Jeg skulle ønske vi hadde ei hytte i familien, som jeg kunne rømme til og være litt borte fra alt.
  • FTW kan godt bety For The World hvis du vil, det er egentlig mye finere enn For The Win.
  • Jeg veit ikke om jeg liker deg best når du er full eller edru, for jeg har aldri sett deg skikkelig full, men sannsynligvis liker jeg deg bedre når du er edru, med mindre jeg er full sjøl.


Finn ut hvordan hun reagerte på den usedvanlig teite oppvisningen min i del III, lørdag klokka tolv!

Jenta med de heite buksene, del I

Jenta med de heite buksene er en sann historie fra min ville og eksentriske fortid som Don Juan. Dette er begynnelsen.

Dette er ikke et datehælvete a la Mihoe, men jeg har vært på stevnemøte med ei jente som er så heit at alle vil ha sex med henne når hun har på seg dongeribukser. Tok mot til meg og sendte ei tekstmelding. Jeje, ei tekstmelding. Hadde jeg virkelig hatt motet, hadde jeg nok ringt, sjøl om hun ikke liker å snakke i telefonen.

Hun er trivelig - nei, mer enn det, hun er bra. Super. Jeg hadde ikke rygga. Hun er en sånn en som er så bra at hun ligger i en annen divisjon enn meg sjøl, hun er en av de uoppnåelig bra damene. Hun er søt når hun drikker øl med begge hendene, eller når hun snur for å hente ølboksen hun satte fra seg ute et sted fordi hun har ombestemt seg og har lyst på mer, eller når hun legger om stemmen når hun snakker med meg, men forklarer det bort med at det er søstera hennes på telefonen som hun snakker med annerledes stemme til. Hun er pen når hun ser på meg og smiler og forteller om hvor fint hun har hatt det i det siste. Hun er deilig når hun ler og viser meg hvordan hun viser fram formene sine når hun er full, og hun er heit når hun har på seg bukser. Hun er vakker når hun lener seg til siden og strekker seg etter telefonen. Hun er herlig når hun sier at hun skal sette på en sang og danse for meg, for deretter å sette på en sang og danse for meg. Og jeg har vært på stevnemøte med henne.

Fy faen, for ei dame. Jeg sier det igjen: Jeg hadde ikke rygga.

Finn ut hvordan det gikk i del II.

What would you think if I sang out of tune?

Jeg er tilbake i byen som lukter så godt. Bursdagene til jenta jeg var forelska i på ungdomsskolen har blitt tradisjon, og det er hyggelig å treffe gamle kjente i år også. Det er tross alt et år siden forrige gang jeg hilste på den søte venninna hennes og ikke huska hva hun het.

Disse tidlig sommer-feiringene pleier å være ganske ålreite. Grilling og hva driver du med og hvor i verden er du, avløst av musikk og sofaplass og å lure på om man skal på byen til man finner ut at det sannsynligvis er triveligere å bli. Kalaset hadde nok vært en suksess i år også, hadde det ikke vært for at jeg bestemte meg for å ødelegge moroa ved å drikke meg dritings.

Halvveis i festen hadde jeg drukket meg tom og bestemte meg for å synge drikkeviser for å få en unnskyldning til å bælme vilt fra alle andres glass hver gang et vers var ferdig. De andre begynte å se litt rart på meg omtrent da de ville i Reinert med beinet anfalt. (Det er jo ikke halvveis i sangen engang!) Etter tirsdag i Seven drunken nigts begynte vennene mine å prøve å sette på annen musikk, men det stoppa meg ikke fra finne valnøtter midt i Jaktprat - også jeg som aldri har satt mine ben i en racket.

Jeg velta stoler og ødela grillen, nekta å høre på CD-samlinga i huset og insisterte på å få spille sanger fra iPoden min, kjefta på kjøkkengjengen fordi de delte festen i to og kjefta på verten fordi hun ikke hadde invitert alle de andre vennene mine som jeg har blitt kjent med i andre sammenhenger. En herlig kveld - jeg stortrivdes!

Da jeg kjente at jeg blei kosesjuk seint på nachspielet og tok det som et tegn på at det var best å gjøre retrett, gjorde jeg også den store oppdagelsen at jeg var den siste som gjorde nettopp det. Jeg var på fest med Bare Thomas.

Som du skjønner kan jeg være ganske sjarmerende. Nå er det et år til neste gang jeg skal hilse på den søte venninna til jenta jeg var forelska i på ungdomsskolen og ikke huske hva hun heter.

Roskilde 2008: Fyrverkeri

Sex, drugs and rock'n'roll

To av tre pleier ikke å være så gærent, hva?

Meksikaner på sykkel

Meksikaner på sykkel (Mexican on a bike)

En kompis av en kompis er stamkunde på en bar som bare er åpen åtte dager i året.