Tag Archives: kudos

Se til helvete å få ut fingeren, loRdx!

Horetrynet loRdx har plutselig for lenge sida bestemt seg for at det holder å oppdatere én gang hvert tiår, så til gjengjeld tenkte jeg å prøve å dra til med litt hissigere ordbruk her inne. Bare for én gangs skyld. Dette er jo litt som å hoppe etter Wirkola - og før ham også, siden loRdx fremdeles har god tid på do av og til og dermed trykker ut noe av analen som er så brunt at vi er nødt til å le - og egentlig også samtidig som Wirkola, siden loRdx etter Murphys lov sannsynligvis sitter og driter ut eliteblogg akkurat nå mens du leser om ham.

Men jeg skal ikke la noe sånt stoppe meg, for jeg kan hemmeligheten, og jeg har tenkt å dele den med dere. Det fins nemlig bare én ting som kan toppe slik guddommelig uttrykt møkk, og jeg vil forkorte det É.T.s.k.T.s.G.U.M.. É.T.s.k.T.s.G.U.M. er ikke noe fnyse av, det vil få dere til å lese hele det altfor lange innlegget mitt med iver og intens glede, for dere merker det sjøl, mens dere leser:

Dere kan formelig lukte gørra som tyter ut av fiseringen på meg og blir til blogg her jeg sitter og trykker på samme måte som Kent - kongen av overdrivelser og fjaseprat om absolutt svært lite (for ikke å glemme porr, pupper og pisspreik) - og håper og håper at resultatet en eller annen gang kan bli en lang nok kabel til å kunne sendes av gårde gjennom tubene.

(Og senator Ted Stevens trodde han visste hvorfor tubene tetter seg.)

Her har dere endelig det tynnslitte poenget mitt - om det kan kalles noe poeng i det hele tatt: Den eneste måten man kan lage fyldigere tubefyll enn når man preiker piss om porno, pupper og forkortelser som ikke hjelper for noe, er å gjøre akkurat det samme samtidig som du nevner en kjent blogger i teksten.

Jada, det er sant, jeg innrømmer det: Dette er meta, men det er savne-Kent-meta, og du veit du digger det. Redd oss fra sånne som meg, Kent! Redd oss fra en Bloggrevy som fylles opp av fyllblogger som ikke kan fyllblogge som Kongen! Vi trenger en som deg til å fylle de begredelige livene våre med puppepreik igjen, og helst med en frekvens som skviser ut alt annet fra bloggaggregatorene.

Den siste tyntflytende dråpen jeg har igjen i toeren er ordet “slingrefitte”.

Tusen takk for all fisken

Jeg veit ikke helt hvor jeg skal begynne.

Hun husket avtalene mine, og lærte meg å bli voksen et lite skritt om gangen.

Hun husket avtalene mine, og lærte meg å bli voksen et lite skritt om gangen.

Det er så mye å si, men så få ord å si det med.

Hun lærte meg å høre på musikk og drikke te, og minte meg på at det er lys i den andre enden av tunnelen.

Hun lærte meg å høre på musikk og drikke te, og minte meg på at det er lys i den andre enden av tunnelen.

Dere betyr så mye for meg.

Hun skrev om meg, og viste meg nye verdener der hvor jeg minst ventet det.

Hun skrev om meg, og viste meg nye verdener der hvor jeg minst ventet det.

Takk for alt.

Kudospost #1

OK, så er ikke dette første gangen jeg skriver en post nesten bare for å skryte av folk, men det er første gangen jeg tenker at dette må jeg jaggu gjøre litt oftere. Vi må jo være snille med hverandre.

Krums fortjener virkelig skryt. Hun er et fantastisk menneske som er utsatt for stor urett, men som likevel vil go to great lengths for å gjøre akkurat det hun tror får deg til å føle deg bra.

Hun er en del av eliten. Hun er bedre enn oss andre, selv om hun ikke veit det sjøl - og hvis man sier det til henne kan det hende hun ikke syns det er noe kult. Men hun har musikksmak og peiling på både Ibsens og andres buskevekster, hun er godt kjent i underskogen i norsk kulturliv, kommer fra instrumentspillerfamilie, kan leve med å bo sånn at andre mennesker må gå gjennom rommet hennes for å dusje, liker ompa og drikker over gjennomsnittlig mye te. Det er en selvfølge for henne å ikke bry seg der mange andre ville rynka på nesa. Hun er et godt menneske.

Hun er et godt menneske med vilje også, for hun er ikke blant de ålreite, dumsnille og smilende, men evneveike blondinene med et tonn sminke som legger sjela i å være utadvendte for enhver pris. Neida, hun har vett i skallen, leser Dagsavisen, har gjennomtenkte meninger og holdninger, studerer statsvitenskap og er smart, og alt hun utstråler av vennlighet er bare fordi hun er sånn.

Les det krummis skriver, altså, for hun skriver godt og trist og melankolsk og bittert, og treffer deg et sted du hadde glemt.

Å banne dannet

Linn har fine kraftuttrykk. Med fine mener jeg dannede.

Etter releasekonserten til tim, for eksempel, var Linn i ekstase. Hun banna så høyt hun kunne hele veien til Majorstua etterpå, fordi hun var så oppspilt.

“Shit! Man! Dude!”

Jeg tror dette er de styggeste orda Linn kan, og det gjør Linn til et bra menneske.

Da vi kom til Majorstua var hun ferdig med å banne over den fine konserten, og fortalte meg heller om det verste, som visstnok er i Rio, hvor de kapper av fingrene på folk for å stjele ringene deres.

Helt om natten, helt om dagen

Dette handler om å bygge min egen selvtillit. Sånn i tilfelle det er noen tvil. Hvis du syns dette virker selvforherligende eller oppblåst, er det nok derfor. Det er meninga at dette skal være selvforherligende og oppblåst. Jeg vil nemlig lure meg sjøl til å bli et bedre menneske ved å si til meg sjøl at jeg er - nettopp - et bra menneske.

Jeg husker første gangen noen kalte meg en ressursperson. Jeg ante ikke hvem det var, og gjør det ikke ennå. “Vi vil gjerne at du skal bli en del av vår organisasjon, for vi veit at du er en ressursperson som kan bidra med noe vi trenger,” sa hun. Fremdeles er det i det blå om hun hadde snakket med noen som visste hvem jeg var, eller om hun bare pjatta for å gi meg et positivt syn på nettopp denne organisasjonen. Det fungerte ikke, jeg meldte meg ikke inn, men poenget er at jeg begynte å se på meg sjøl som en ressursperson.

Etter dette ble jeg en ressursperson. Jeg har stor kapasitet. Jeg veit hva det betyr å ta ansvar.

I går var årets store pub-til-pub-runde på Blindern. Jeg hadde ikke noe lyst til å drikke og feste, jeg hadde mest lyst til å ligge i ei seng med ei dyne rundt meg og spise ostepop og drikke cola, kanskje med en kvinnekropp i nærheten, kanskje på Skillebekk, kanskje på Majorstua, kanskje på Fjellbirkeland. Men jeg har vært fadder for de nye studentene på programmet. Jeg hadde ansvar for at alle disse flotte menneskene hadde en mulighet for å være med noen ut, jeg hadde ansvar for å gjøre dagen deres bedre, og det kunne jeg strengt tatt ikke gjøre fra sofakroken.

Jeg ble med på nachspiel i går. Vi dro hjem klokka fem. Jeg sov hos ei venninne på Frogner. Det lukta røyk, øl og svette av klærne mine. Jeg hadde hatt det topp! Likevel må jeg innrømme at det var litt tungt om morgenen, da jeg reiste direkte til et møte om planlegging av det sosiale opplegget på en hyttetur for de samme studentene. Jeg takla det møtet godt også. Kom i god tid, tok og ga informasjon uten å være påvirka av gårsdagen på noen annen måte enn at jeg kanskje lukta litt vondt. Helt om natten, helt om dagen.

Jeg er en ressursperson hver gang jeg trengs.

Grunnen til at jeg begynte å tenke på dette i går er at jeg traff en annen ressursperson, en kar jeg studerer sammen med som tok permisjon fra studiet for å begynne å jobbe fulltid. Han gikk rett fra å være halvveis i studiene til en ledende stilling. Ikke nok med det, men han fortsatte å studere ved siden av jobben. Dette semesteret skal han avlegge 30 studiepoeng - dette er snakk om like mye studier som en helt vanlig fulltidsstudent - ved siden av sin ledende stilling. Kanskje du tenker at han ikke har noe liv, kanskje du tenker at han ikke gjør noe annet enn å jobbe, men da tar du feil. Han er et av de mest sosiale menneskene jeg veit om. Du er en inspirasjon, Erik.

ÆÆÆÆ

Jeg skulle ønske at jeg var like flink til å ta bilder som Lars. I natt tar jeg ikke noen bilder i det hele tatt, for hittegodskontoret åpner ikke før klokka 7.

Jeg veit ikke hva som er verst. Kameraet som mangler. Bildene på minnebrikken som jeg kanskje ikke får se. Selve minnebrikken, som jeg kjøpte fordi den var størst og best og kosta mest penger når jeg skulle belønne meg sjøl for et eller annet jeg har glemt for lenge siden. Eller kontrollen som jeg ikke har kontroll på.

Det er godt jeg ikke har unger. Jeg hadde sikkert mista dem.

Hadde det vært noen jeg kunne rope til her, så hadde det kanskje vært greit. Vi kunne krangla om noe som ikke var viktig, og ment det. Etterpå kunne vi blitt enige om at vi var teite som krangla om teite ting. Det spiller jo ingen rolle hvorfor du sa det på den måten. Så ble vi venner igjen. Det er godt å være venner igjen, og da gjør det ikke så mye at kameraet ikke ligger der det skal.

Hellig, hellig overbevist om at verden blir et bedre sted i samme øyeblikk som jeg klarer å lage system i noe et sted. Jeg veit om altfor mange gode steder å begynne.

På den lyse siden: Det hadde vært verre hvis det var Lars sitt kamera. Han tar jo bilder som blir bra.