Plantene mine, du veit, snurrepinnene, døde ikke likevel. Jeg har ikke brune fingre. Bare litt. Uansett, du blir hva du spiser, og for et par dager siden blei jeg servert grønne vafler på bærtur. Ikke bare var det ordentlig godt, men det funka som fasan også. Etter at jeg vendte nesa hjemover har jeg drukket rødvin og oppdaga nye skudd! Alt i alt kan man kanskje håpe på at denne grønnfargen blir værende ei lita stund.
Til saken: Inspirert av at pinnene mine tilsynelatende lar være å dø har jeg rulla til Majorstua for å bli sendt fram og tilbake mellom fire-fem blomsterbutikker før noen sendte meg hjem med ei fredslilje. Så nå håper jeg at jeg blir like rå som han karen i den filmen, veit dere.
Eventuelt finner man jo ut at man kanskje bryter reglene når linjedommeren står og vinker med flagget, men sjøl om jeg merker at skudda kommer ut brune og med prikker på er det vanskelig å tenke noe annet enn “Burn, baby, burn.” Det finnes ingen piller som gir eller tar så mye som nye skudd uansett, så det eneste jeg kan gjøre er vel å fortsette å dusje bladene nå og da.
Jeg har kjøpt meg philodendron også, i god tro. Det er ei skikkelig snasen henge-/klatreplante med hjerteblader. Til jul ønsker jeg meg ei yucca-palme, sånn at jeg kan la den tørke mellom hver gang jeg vanner, og fortsatt få skudd. Rommet mitt er fullt av grønne skoger, men jeg skulle gjerne sett noe mer gull.
Når jeg tenker meg om, virker det sannsynlig at det er uttørkinga som er sentral her. Det er nettopp det som er så vanskelig, for alle plantene liker forskjellige mengder vann. Noen vil være konstant fuktige, andre vil tørke ut, noen vil ha luftfuktighet mens andre er mer opptatt av røttene. Jeg har ei plante som henger hvis den ikke får vann og drukner hvis den dusjes litt for mye.
Når alt kommer til alt, må jeg vel kanskje innrømme at jeg aldri har vært og aldri kommer til å bli noen gartner. Og jeg har ikke grønne fingre, bare tidvis flaks, sjeldne gulltreff som ikke gjentar seg.
Stakkars fredslilje.
Det er ikke hvordan du lukter, men det er det nærmeste jeg kan komme en god forklaring. Jeg digger følelsen av varmen din mot kroppen min, og ingen kan klø på ryggen sånn som du gjør.
Nå har det gått et halvt år, men jeg lukter fremdeles av deg. Du slipper ikke taket. Jeg husker at jeg la deg på senga, tok av deg klærne og smørte deg inn i babyolje. Du smørte meg inn i olje også, og vi var myke og glatte sammen.
Etterpå holdt jeg på å sovne da du blei fysen på noe. Vi kledde på oss og stilte det behovet også. Alt det som skulle sies trengte vi ikke si ennå, for det som ikke kunne vente til i morgen med å bli sagt kunne vi fortelle hverandre med øynene.
Vi var glatte og myke sammen. Vi var kjærester, vi.
Svøm, bare svøm. Ville du dø?
Hverdagen er slitsom. Det er ting som skal gjøres, papirer som skal leses og stiftes og hulles og settes inn i permer og arkiveres, bøker som skal pløyes og tall som skal deriveres, jobber som skal fås, følelser som skal pleies, for lite sjokolade som skal spises og respekt for seg sjøl som skal beholdes. Ville du dø?
Det jeg mener å si blir forandra av denne posten. Bloggmediet forandrer det jeg vil si, det kommer ikke fram på den måten jeg mente det. Men det som kommer fram påvirker deg på en eller annen måte. Kanskje du også blir lei av alt kjaset og maset, eller kanskje du vil irritere deg over folk som klager over alt kjaset og maset. Er du heldig vil du rett og slett bli glad for at du ikke opplever kjas og mas. Ville du dø?
At du leser her betyr også at vi kommuniserer med hverandre. Vi kommuniserer enten du vil eller ikke. Akkurat nå ser du masse stæsj. For eksempel er det litt lenger ned lagt opp til at du skulle kommentere, og til høyre er det lagt opp til at du skal kunne finne meg på facebook. Om du ikke kommenterer eller finner meg andre steder, vil jeg gjennom forskjellige statistikkverktøy vite at du har lest dette, og latt være. Du kan ikke ikke-kommunisere. Du kommuniserer med meg akkurat nå. Uansett hvor trist det kan høres ut, er faktisk denne sida en måte for deg som leser og meg som skriver å være sammen på. Ville du dø?
Denne posten kan by på et forvirrende og tilsynelatende uendelig mangfold av tolkningsmuligheter. Ville du dø?
Ting kommer til å ordne seg, vet du. Alt er glemt om hundre år, sies det. Men vi husker ganske mange ting ganske godt ganske lenge, og konsekvensene av det vi gjør vil kanskje ikke være glemt. Ville du dø om 80 år med meg?
De beste delene av en samtale er off record.
De nest beste delene er ikke uttalt. Som for eksempel når jeg har på meg sokkene hennes som jeg skamløst har stjålet fordi jeg ikke kan gi slipp (ja, jeg er sjuk i hodet og en stalker av dimensjoner, bli ferdig med det!), og jeg møter henne og finner ut ved en tilfeldighet at hun har på seg sokker som en gang var mine.
Men det er de beste delene som gjør at jeg smiler.
Det gjelder å sloss mot verden sammen, i stedet for å sloss mot verden aleine hver for seg. Ikke sant, Raude? Demonene forsvinner ikke av seg sjøl. D’e itjnå som kjem tå sæ’ sjøl.
“Gimme hope, Joanna!” ropte jeg.
Alt sammen er gjort. Jeg har sagt at jeg er en følelsesmessig jojo. Deilig å slutte dagen på toppen i stedet for på bunnen, som jeg gjorde i går. I dag har jeg klart å heve meg over ganske mye. Og nå skal jeg senke meg ned i den store, fluffy, gode dyna og drømme om noen som skal drømme om meg. Drømmeland er et fint sted. Byen er nesten myk i natt, ingen kan slå seg nå.
Jeg fikk akkurat det jeg ba om. God natt!
Mandag var en merkedag. Hun spiste fisken denne gangen. Kanskje forskjellen var at det ikke var jeg som hadde kokt den. Kanskje forskjellen var at den ikke var kokt i det hele tatt. Det smakte sånn som kattfesk lukter.
Jepp, nå har jeg også smakt sushi.
Jeg også har spist sushi. Jeg også har spist sushi. Det betyr at jeg også er trendy. Det betyr at jeg passer inn med de andre barna som henger i storbyen, det betyr at jeg følger med, det betyr at jeg kan kle de nattsvarte klærne og det bekmørke håret, jeg har blitt trendy, det er like før jeg kjøper en mac, for jeg er så sinnsykt kul at det ryker av meg (ikke at jeg egentlig har råd, men faen heller, den ser jo så lekker ut), og jeg sto opp før klokka seks i dag morges for å gå på jobb, for jeg må ha penger baby, en haug med penger, cash til å kjøpe shiny ting som er minimalistisk utforma og er laga av børsta metall, for plastikk ser så gammeldags ut, og se på meg nå, utslitt før klokka er tre, men hippere enn en flodhest, jeg må vel snart ut og kjøpe en dobbel latte før jeg svimer av.
Jeg har blitt kul, og jeg er dødssøt fra før. Etter all sannsynlighet kommer jeg til å vasse i Lykkens Grotte så snart jeg kommer ned fra egotrippen, ser svart på verden og lar det gå ut over meg sjøl og omgivelsene mine.
Fine mandagen.
Plantene og jeg er ikke særlig gode venner, og derfor har jeg kjøpt meg ei idiotsikker plante som ikke skal kunne være mulig å drepe hvis man prøver. Jeg snakker om to pinner av lucky bamboo.
Men gjett hvilke to pinner som ønsker seg tilbake til butikken, som ikke trives på hybelen min og som står der og visner sjøl om jeg har kjøpt sprayflaske for å kunne simulere naturlig regn, sjøl om jeg har lagt innsats i å rydde fin plass til dem ved siden av fisketanken og på tross av at de får all kjærlighet jeg har igjen?
Jeg kan få hva som helst til å visne og dø, det er min superheltegenskap. Av og til skjønner jeg ikke helt hvorfor fingrene mine er så brune. I dag er jeg din monokromatiske venn.
Likevel nekter jeg å gi opp disse plantepinnene. De skal bli bra og fine og lysegrønne. Jeg er viljesterk som et esel. Det finnes en måte. Kanskje de rett og slett har fått for mye sollys? Det finnes en måte.
Lucky bamboo: Jeg klarer ikke ta et skarpt bilde av dem på første forsøk, men jeg skal klare å gjøre dem lykkelige igjen.
Nei, jeg vil ikke ha flyfiller lenger. Ender jeg opp med dem likevel? Ja.
Nå har jeg gått og siklet på henne ganske lenge, men holdt meg i skinnet, fordi jeg vil litt ut av den bruk-og-kast-følelsen man får etter å ha hoppet fra sexpartner til sexpartner med hyppig frekvens over lengre tid. Jeg har tatt henne med ut for å spise, men uten å invitere henne med hjem etterpå. Jeg har tatt henne med på byen, men uten å råkline på dansegulvet.
Så en dag er det hun som tar med seg meg hjem, og det virker som om vi har blitt godt kjent, vi har kyssa litt og alt er god stemning. En film blir til tre, hun koser seg i armkroken og vi tenner stearinlys, spiser varm kveldsmat og koser oss. Det magiske øyeblikket hvor klærne forsvinner er helt perfekt, og vi rocker skikkelig dansk bolle, med rød pølse på og hele sulamitten, det er fyrverkeri og jazz hands og jeg vet ikke hva. Vi koser på hverandre til vi sovner.
Tror jeg. Det som egentlig skjedde var at jeg sovnet, og det var jeg tydeligvis alene om. Klokka fire våkner jeg av at noen beveger seg, og brutalt ytrer “Jeg tror du må gå nå, jeg. Jeg skal på jobb i morgen.” Og siden har vi ikke sett hverandre.
Hva faen? Jeg nekter å tro at jeg plutselig både har blitt så dårlig i sengen og i tillegg på kort tid har mistet all evne til å oppdage det selv. Kan noen jenter forklare meg hva som har skjedd her?
PS: For øvrig er jeg også fly forbannet over at jeg ikke er eneste gjesteblogger her lenger. Hvem er disse noksagtmenneskene “Marte” og “Joddo”? Er jeg ikke god nok for deg lenger, Thomas?
Hairspray er en skikkelig godfølelsefilm, du kommer til å le enten på tross av eller på grunn av klisjeene. Nei, den ligner ikke på Scary Movie. Ja, jeg lo. Høyt og mange ganger. Ja, det rykka i dansefoten. Ja, kan-vi-ikke-bare-se-en-actionfilm-gutten vi hadde med oss likte den, han også.
Legg igjen alle fæle tanker, ta med deg ei jente du liker godt, kjøp mer godterier enn dere klarer å spise, gå og se Hairspray og dra rett hjem. Diskuter filmen på veien, avtal hvor dere skal spise frokost.
Unnskyld meg, men nå skal jeg i seng.
