Tag Archives: inneholder referanse

Den store schærsteposten

Stilisert dame holder stilisert mann i handaPrinsesse Lea har ikke kjøpt motorsykkel eller farga håret lysegrønt. Thomas har heller ikke hentesveis på tissen (Eller, vi lar det ligge; det er ikke poenget. Altså – *host* så du himmelen i dag? Snakker om blå!). Å, så deilig det er å ha kontroll på sitt eget liv igjen.

Den siste helga har Lea og jeg bytta Twitter-konto. Vi har også stilt inn Facebook-kontoene våre til å hente statusoppdateringer herfra. Flere hundre mennesker har hatt noe å lure på…

Hvorfor? Vel – det begynte med at vi posta overensstemmende statuser for å se hvor lang tid det ville ta før noen oppdaga noe muffens. Akkurat som vi hadde forventa, var det Virrvarr som var først ute, dog mye raskere enn vi hadde sett for oss (kudos!). Vi ville leke mer. Dessuten var vi til dels inspirerte av Iversen og Kristins bloggbytte i romjula 2006.

Det var bare det at vi ikke gikk spesielt inn for ikke å bli avslørt. Tvert imot benytta vi anledninga til å sparke hverandre hardt i skinnleggen med statusoppdateringer som fikk mødre og venner til å heve bekymra øyebryn. Derfor er det på tide å avslutte eksperimentet før det blir virkelig stygt. Vi er jo egentlig ikke så mye ute etter å ta knekken på hverandre som å ville deklamere for verdensveven og verden at

Thomas + Lea = sant

:)

Så nå kan dere enten være sjokkerte/overraska/himmelfalne/skuffa, eller overlegent erklære at dere hadde sett det komme for lenge sida. Hva veit vi? Uansett er dere pent nødt til å venne dere til tanken. ;)

Min hemmelighet: Det er farlig, det

KysselepperDet er noe jeg ikke har fortalt deg, og jeg tenkte du skulle få lese det her, sånn for å understreke hvor hemmelig det er. (Du kan jo ikke få vite det , så jeg slipper ikke teksten ut gjennom tubene før om ei stund. Du kan få lese den når det hele er bittelitt på avstand.)

Jeg liker deg skikkelig godt, og jeg er skikkelig redd for at det skal gjøre skikkelig vondt.

Det er derfor jeg drøyer så fælt. Det er derfor jeg ikke kysser deg så snart jeg ser muligheten; det er derfor jeg beveger meg så forsiktig. Jeg må venne meg til tanken om at det sannsynligvis ikke vil vare evig først (det er noe drit), venne meg til tanken om hvilket behov jeg er redd for at jeg dekker.

Men jeg har tenkt på det, og kommet fram til at det i alle fall kommer til å gjøre vondt dersom jeg ikke gjør noe i det hele tatt. Dessuten er det i denne sammenhengen bedre å angre på noe gjort enn noe ugjort, så jeg skal kysse deg nå snart. Lover.

Obligatorisk oppgave skrudd fra hverandre

Venndiagram som viser sammenhengen mellom frustrasjon, kunnskap og Frederikke.

Bare Thomas, og bare bare han

Jeg tør be om deres aller største tystnad. Se for deg en merkelig, halvrund mann med fargesterk kappe og enda fargesterkere svorsk aksent for å få mest ut av den kvasihøytidelige setningsoppbygningen i denne posten.

I obligatorisk-oppgave-tider våkner gamle memer til liv. I selvransakelsens navn har man henvendt seg til den allvitende, man har siktet på selve kilden til kunnskap og stilt det særdeles dype spørsmålet om hvem man er.

Av hensyn til mine trofaste stalkere kan jeg sjølsagt ikke holde svarene for meg sjøl. Inspirert av Madeleine vil jeg uten videre presentere dagens lærdom: Hvem - eller hva - er Bare Thomas?

  1. Bare Thomas er egentlig en veldig fin låt!
  2. Bare Thomas er ganske hot til tider.
  3. Bare Thomas er den slags der skal til val thorens hvis det er nat livet det drejer sig om!
  4. Bare Thomas er utelukkende etnisk norsk.
  5. Bare Thomas er ikke herinde.
  6. Bare Thomas er frisk og rask.
  7. Bare Thomas er helt frisk i morgen.

Personlig holder jeg en knapp på toeren og sjueren.

Ha det bra, finn meg et annet sted

Jeg har ikke posta her så mye i det siste, og grunnen til at jeg tar det opp er for å varsle at nå skal det til å bli verre. Hvis du er avhengig av å henge med på Bare Thomas, er det strengt tatt ditt problem, og ikke mitt. (Heldigvis er det ikke potensielt veldig mange av dere. Jeg er en ytterst beskjeden mann med ytterst få lesere.) Likevel er jeg så gavmild at jeg gir dere denne forklaringen.

Nå er det ingen som har skrevet stygge ting om meg, ingen som har tatt noe personlig, ingen som vil oute meg eller noe annet vræl heller, så noen vil kanskje lure … hvorfor?

Vel, den aller enkleste måten å fortelle noe slikt på er … kanskje alt annet enn denne. Her bables det, jeg ser den, og derfor har jeg nå tenkt til å oppsummere poenget enkelt og greit: Jeg og 6 andre har valgt å holde en blogg i live i en måned som løsning på ei oppgave vi har fått[sic!] i et fag ved universitetet. Jepp, det er ei smooth oppgave; jepp, det er et smooth emne; jepp, jeg tror jeg har lært meg å bruke semikolon.

Poenget er at jeg ikke ser for meg at jeg gidder å bruke energi på to steder samtidig. Tøffe kaker.

Huk tak i RSS-pølsa vår for å finne ut hvordan vi ror i land prosjektet, eller den som dekker bare mine poster hvis du er sær eller jeg er kul eller noe sånt.

Én gang, alltid

Hoftekulen min klør.

Det er rart. Jeg kan huske november 2004, da jeg gjorde mye rart for å herde hoftekammen. Jeg fant tunge ting og slo mot den, om igjen og om igjen. Det virket. Blåmerket ble stort, men under det vokste det fram et lite ekstra lag med brusk, og snart kjente jeg ikke lenger geværkolben som slo mot kroppen på det samme stedet hver gang.

Det er lenge siden jeg sluttet å slå meg på hoftekammen.

For noen uker siden begynte jeg igjen. Blåmerket ble mindre denne gangen, tiden før smerten forsvant var kortere, feilslagene sjeldnere. Ikke minst sluttet jeg fortere. Nå som jeg er ferdig med selvpiningen klør det under huden et sted, det er som om hoftekammen har lyst på mer.

Én gang, alltid.

Veterandrillgardister i Ahoy Arena september 2008.

Veterandrillgardister i Ahoy Arena september 2008. Foto: Norske Gardeveteraners Drillkontingent

Tusen takk for all fisken

Jeg veit ikke helt hvor jeg skal begynne.

Hun husket avtalene mine, og lærte meg å bli voksen et lite skritt om gangen.

Hun husket avtalene mine, og lærte meg å bli voksen et lite skritt om gangen.

Det er så mye å si, men så få ord å si det med.

Hun lærte meg å høre på musikk og drikke te, og minte meg på at det er lys i den andre enden av tunnelen.

Hun lærte meg å høre på musikk og drikke te, og minte meg på at det er lys i den andre enden av tunnelen.

Dere betyr så mye for meg.

Hun skrev om meg, og viste meg nye verdener der hvor jeg minst ventet det.

Hun skrev om meg, og viste meg nye verdener der hvor jeg minst ventet det.

Takk for alt.

As I went home on wednesday night…

… as drunk as drunk could be …

så jeg et rom som var jævligere enn noen gang før. Jeg skjønner ikke hvordan jeg har holdt ut dette. Det er vanskelig å finne veien fra døra til senga. Gamle matrester mugner mellom hauger av klær, viktige papirer, nyinnkjøpte skolesaker og tomme flasker. Det er en seriøs utfordring å orientere seg der hvor jeg sover.

Semesterstart medfører sene kvelder, sosialt kaos, akvariefisk som ikke får godt stell og en særdeles dårlig samvittighet. På toppen av det hele kan jeg ikke for alt i verden lokalisere telefonen min.

Hvis dette ikke blir semesteret hvor jeg tar meg sammen og blir en streiting, kommer jeg for alltid til å være fortapt. Likevel sitter jeg her, nylig ankommet, tidlig om morgenen, lurt opp i Stry, og lukter av gamle innrøykede lokaler og tåfis og er ikke streit i det hele tatt. Lurer på hvor den forbaskede telefonen er.

Jeg har forsovet meg til forelesninger, vært usjarmerende, bæsja på leggen i forsøket på noe langt mer attraktivt, trådt til som frivillig og avskrevet veldig fristende prosjekter. Motivasjon og moral trenger en grådig vekker.

Og hvis jeg ikke skjerper meg nå, går alt enda mer til helvete.

Jenta med de heite buksene, del III

Jenta med de heite buksene er en sann historie fra min fortid som Don Juan. Du får sikkert mer ut av den hvis du leser fra begynnelsen. Etter begynnelsen kommer sjølsagt også del II.

På tross av at jeg er en idiot som verken rydder eller leser bøker med et minimum av dybde i, på tross av at jeg kommuniserer de få, feile tingene jeg sier med krøll på tunga, på tross av at jeg eksperimenterer med ny mat og attpåtil glemmer desserten og på tross av at hun stiller i en klasse hinsides min usle rekkevidde, ler hun likevel høyt når jeg en sjelden gang sier noe som kan feiltolkes til å være dårlig humor, hun reiser seg likevel fra stolen under middagen, stiller seg bredbeint opp og bøyer seg framover med strake bein når hun skal plukke opp gaffelen fra gulvet, så jeg kan se skjørtet krype sakte oppover mens hun gløtter lekent mot meg som for å spørre: “Syns du rumpa mi er fin?”

Jeg tuller ikke med dere, hvert eneste ord er sant, dette skjedde, og jeg er sikker på at hun tok hodet mitt, som lå på skakke, med munnen halvåpen og siklende, som et rungende ja.

Etterpå satte hun seg i senga mi ved siden av meg, ville se på film og hun valgte en eviglang romantisk komedie og satte seg med vilje tett på meg. Dama viste alle tegn til å ville overse hvor teit jeg er, til å la meg ta henne med storm og kysse henne og holde rundt henne og la henne overta plassen til isbjørnen min, men neida, jeg gjør ikke det, jeg sitter der og holder fremdeles stort sett kjeft mens jeg blåser sigarettrøyk i fjeset på henne og stiller meg ut i det dårligste lyset som fins.

Dette er ikke et datehælvete a la Mihoe, for her blottlegger jeg bare hvor håpløs jeg er.

Finn ut av hvordan det endte i del IV, som kommer søndag klokka tolv. (Eg vil ikkje sjå en dråpe blod!)

Hvorfor jeg blogger

I det siste er det flere som har spurt meg hva jeg får ut av å blogge. Noen skjønner ikke at jeg bruker all denne tiden på det. Andre skjønner ikke at jeg kan være villig til å ta sjansen på å legge ut stoff som kan tenkes å sette meg i et dårlig lys. (Og hei, let’s face it, det skal godt gjøres å drive en personlig blogg over lengre tid og samtidig unngå alt som kan tenkes å slå ut negativt på omdømmet ditt.) Jeg har svart det samme til alle sammen.

For det første syns jeg dette er gøy. Jeg liker følelsen av hele greia. Når jeg skriver, får jeg lettere strukturert tankene mine. Det er godt å vite at disse tankene blir arkivert og kan hentes fram igjen; Det er mer enn middels stilig at mange andre er interesserte i å vite hvordan jeg tenker; Det er superstas å følge med på statistikken (As we speak er andel IE-brukere nede i 45 % Heia alternativene!)

For det andre trekker jeg fram det sosiale aspektet. Når jeg skriver sjøl, og samtidig leser det andre skriver, har det ganske mange likheter med et sosialt IRL-liv. Da vil noen argumentere med at det er teit å bytte ut et virkelig liv med et bloggeliv, men det er jo ikke det jeg gjør. Jeg har ordentlige venner som jeg fysisk henger med, en ordentlig jobb som jeg fysisk driver med, og så videre. Blogginga er ikke en erstatning, men kommer i tillegg. Samtidig kjenner jeg flere andre som også blogger uavhengig av blogginga, og jeg har også blitt IRL-kjent med folk gjennom bloggeland.

For det tredje har jeg aldri opplevd at noe fra bloggen har slått ut negativt for meg. Det er nok ikke vanskelig å finne opplysninger med en viss injurierende kraft her inne, men det er enklere å finne positive ting. Jeg vil påstå at summen av det som ligger fritt tilgjengelig om meg på dette domenet er av en positiv karakter. Bloggen har kommet opp som et positivt element på to jobbintervjuer.

For det fjerde liker jeg tanken av å selv ha kontrollen over hva du finner hvis du søker på navnet mitt i en vilkårlig søkemotor. Det er vanskeligere å drepe troverdigheten til Thomas Misund Hansen enn et vilkårlig navn. Hvis det er noe som viser seg å være svært uheldig for meg at folk finner fram til, kan jeg og ingen andre endre eller fjerne stoffet. Jeg er en Misund med kontroll.

For det femte velger jeg jo i stor grad sjøl hva som skal være her, da. Jeg kan gjerne innrømme at jeg legger fram ting annerledes på nettet enn jeg ville gjort ellers. Om du bare leser bloggen min, vil jeg ikke si at du kjenner meg ordentlig. Jeg publiserer ikke hele meg, bare de delene av meg jeg har lyst til. Dessuten liker jeg godt å krydre tekstene mine med kulturelle referanser, og jeg liker å omarbeide andres tekster, enten for å gjøre dem til mine egne, eller bare for å se hvem som først finner ut hvor dette stoffet egentlig kommer fra. På denne bloggen vil du finne både godt og originalt stoff. Dessverre er det som regel slik at det stoffet som er godt ikke er originalt, mens det stoffet som er originalt ikke er godt.

For det sjette er det veldig god skrivetrening for meg å på jevnlig basis knote ned ting jeg tenker på. Jeg la merke til det for første gang på eksamen i fjor høst: Der jeg tidligere hadde tatt meg fem minutter for å tenke på hva jeg skulle skrive, satt jeg heller i fem minutter og skreiv. Å skrive er en kunst, å blogge er learning by doing. Jeg blir sannsynligvis aldri noen stor forfatter, men nytteverdien av å ha lett for å uttrykke seg skriftlig  syns jeg likevel er åpenbar.

Alt i alt er jeg egentlig ganske fornøyd med å være tilstede her. Du veit hvor du finner meg.

(Leste du hele greia? Da har du kanskje også lyst til å abonnere på RSS-feeden min.)