Hvis dere mot formodning skulle foretrekke dagens minimalistiske stil, si gjerne fra om det også, sånn at jeg kan beundre nerdheten deres.

Hjelp meg litt her, da vel. Dere veit hvem dere er. Dere veit jeg liker dere, og jeg veit at dere leser. Fortell meg hvordan dere vant meg en gang. Det er greit å bruke andre kallenavn, hvis dere vil. Dere er min vei til selverkjennelse. Fortell meg også gjerne hvordan jeg vant deres hjerter, eller hvorfor jeg mislyktes.

Eller - oioioi, dette hadde jeg ikke tenkt på! - har du lyst til å vinne meg, men jeg skjønner ikke hintet? Fortell meg om det så anonymt du kan! Her kan det jo ligge et potensiale.

Har jeg skikkelig uflaks nå, får jeg en haug av kommentarer til hvorfor jeg har mislyktes, men ingen flammer som tør å fortelle om noe fint.

Når man slutter å tro på noe så fint er det naturlig å bli lei seg. Venner er en bra ting. Men ingen venner kan komme helt inn i den innerste lille sirkelen hvor det ikke er noen hemmeligheter og uoppdaga kuriositeter igjen. Jeg har hatt andre jenter seinere, men ingen lenge nok til at vi har kommet så nært på hverandre at vi har visst alt om hverandre.

Ingen andre kjenner meg så godt som hun gjorde, og sjøl om ting kommer til å bli bedre enn det var i sommer, har vært i løpet av det siste året, er i dag, vil det likevel fra nå være et lite sted bare for meg. Det er ikke så fint som det høres ut som. Jeg foretrakk å dele da jeg kunne velge.

Løsning: Jentenabo som med strålende smil, forsiktige stryk på kinnet og kaffe på senga funker mer enn middels bra som vekkerklokkeerstatning.

Nå nettopp ble det litt for mye. De stoppa bussen ved parkeringsplassen på Fjellbirkeland med volumet stilt inn på 11, rett utafor blokkbebyggelse hvor det bor mange, mange mennesker, deriblant meg. Jeg har blitt en gammel kjiping og en festbrems, og siden jeg likevel ikke fikk sove, bestemte jeg meg for å stå opp og gå for å snakke med dem.

De var ikke vanskelige å be, men dempa musikken med en gang, og kjørte vekk før de satte opp volumet igjen. Identiteten min som ung og festglad har derimot fått en knekk. Der inne under lokkene finnes kanskje et aldri så lite grått hår. Hvor skal dette ende?

Langt å gå til kjøkkenet, de fire meterne virker uendelige. Humøret er på bånn og jeg orker ikke anstrenge noen muskler i ansiktet. Mat meg, da. Herregud, jeg burde virkelig være voksen nok til å klare en enkel oppgave som å få i seg nok fôr.

Etter kveldsmat vil jeg ha røyk, ei søt jente som kan ligge inntil meg og stryke meg på ryggen til jeg sovner, for ikke å glemme verdensherredømme og superkrefter. Også et ballrom på jobben, mens vi først er i gang.

Skiltet lyser visst ikke, og da annonserer det ingenting. Det er med andre ord ikke derfor jeg kan skylde på at denne posten kommer så seint. Det er det gode været som har skylda. Det tar desverre ikke sjølkritikk.