Jeg lurer på om du hadde blitt med meg på en date hvis jeg turte å spørre. Det kommer ikke til å skje på ei stund - ikke at jeg blir klar for dating, ikke at jeg tør å spørre, ikke at du blir med, ikke at vi lever lykkelige i alle våre dager. Men jeg lurer, jeg kjenner på hvordan det er å lure, og det er deilig. Å kunne kontrollere følelsene sine er en kunst, en kunst jeg kanskje har glemt litt, men jeg kjenner at jeg fremdeles har teken. Hvor dypt tør jeg falle? Kriblinga kan ta helt over, men bare hvis jeg lar den gjøre det.
Vi gutter er lært opp til at det er stygt å se på jenter, så jeg gjør som gutter flest: Ser, men later som om jeg ikke gjør det. Jeg har blitt ganske flink til begge deler. Du hadde nok ikke latt merke til det sjøl om jeg ikke la hele sjela i å ikke bli tatt. Jeg liker det jeg ser, du ser myk ut, akkurat passe squishy, sjøl om du er slank og veldreid. En perle for øyet. Det skulle ikke vært lov å distrahere folk på denne måten.
Tenk om vi skal på date! Jeg skulle drukket rødvin, tror jeg, kjent burgundersløret dekke hodet og øynene og munnen, tenkt tanker som forsvant og fada ut i tungheten. Kanskje du hadde hatt på deg en kjole. Du skulle snakka med meg, du skulle snakka mye og jeg skulle tenkt på det du sa, jeg skulle tenkt at det var fint og at jeg skulle ønske du kunne si litt til, og det hadde du gjort. Du er flink til å snakke, du er glup. Jeg digger deg.
Ei stund lurte jeg litt på om du var så glup at du ville tro at denne posten handla om deg, hvis du skulle komme til å lese den. Jeg slo det fra meg ganske fort. Du er ikke så forfengelig. Men jeg tror du tar referansen.
Det er en date som venter på meg 1. november, billettene blei bestilt i mars eller kanskje april, og jeg har de beste plassene i salen. Du er det eneste som mangler. Hvis du ikke finner meg før da, blir jeg nok litt skuffa, men noen blir nok med likevel, og de selger rødvin på Edderkoppen - det blir en bra kveld uansett. Hold av datoen?
