28. September 2008 – 10:45
Nå er det ikke lenge til jeg er hjemme igjen, omtrent 50000 publikummere siden jeg dro hjemmefra.
Også jeg som trodde at det ikke var noe sjakktrekk å ha fiskeånde. (Arkivfoto: Roskilde Festival 2008)
Dette var vel den siste dråpen av overbevisning jeg trengte. Jeg har gjenvunnet sikkerheten på min egen seksualitet nå. Ballen er på din side igjen, Jon!
26. September 2008 – 10:30
For ikke lenge sida trodde jeg det var flatt på Østlandet, men neida. Nederland er flatt. Flatt i denne sammenhengen betyr at det ikke er noen bakker, stigninger, åser, høydedrag eller store steiner. Vi snakker pannekake.
Mens jeg er i utlendighet ser det ut som om bloggen til stadighet invaderes av vakre, unge jenter i nærheten av meg. Livet mitt ser jo egentlig ganske hyggelig ut. (Arkivfoto: STUDiO 2007)
24. September 2008 – 10:45
Mens jeg går i tresko og plukker tulipaner holder det visst ikke å sitte ved siden av ei magedanserinne for å overbevise meg om at jeg er heterofil.
Her må det munn mot kinn til. (Arkivfoto: Februar 2007)
22. September 2008 – 11:00
Egentlig burde jeg skrevet en skikkelig fin post nå, med tanke på hva som skjer borte på Rølerbloggen, men det har seg altså slik at jeg sannsynligvis befinner meg under havnivå på dette tidspunktet og har dårlig med denne tiden. Nye besøkende henvises derfor til en serie jeg er fornøyd med fra før.
Jeg prøver ikke å kompensere for et eller annet, vel? (Arkivfoto: Karneval i Markveien, februar 2006)
Stem på noen borte hos
Esquil i dag, da.
15. September 2008 – 20:52
Det er ikke til å begripe hvordan jenter i alle aldre kan si nei til denne karen. Det går meg rett og slett hus forbi hvorfor jeg fremdeles er singel!
For en stud. For en karisma. For et kupp!
Jeg veit ikke helt hvor jeg skal begynne.
Hun husket avtalene mine, og lærte meg å bli voksen et lite skritt om gangen.
Det er så mye å si, men så få ord å si det med.
Hun lærte meg å høre på musikk og drikke te, og minte meg på at det er lys i den andre enden av tunnelen.
Dere betyr så mye for meg.
Hun skrev om meg, og viste meg nye verdener der hvor jeg minst ventet det.
Takk for alt.
Denne ble sensurert av ypperstepresteskapet så snart det hadde kommet seg etter nattens ambisiøse forsøk på å pådra seg skrumplever. Så… dessverre. Har du ikke allerede snappa opp innholdet via Atom, har du ingen sjanse i havet til å noen gang få vite hva som sto her en gang. (Moralen er… abonner!)
Som trøst får du se et vakkert bilde av Marte som vekka til live den gamle hip-hopperen i meg for et par helger siden. Status er veldig quo, og vi danser som om vi aldri skulle ha gjort noe annet. Yo, lizm.
And ya don’t stop. Foto: Dirty Kid Ronny Sunshine
