Faen i inkassohelvete

I postkassa mi fant jeg en uhyggelig overraskelse. Jeg har fått regninger til feil adresse. (Dette er vanligvis ikke noe problem ettersom faktura på e-post og AvtaleGiro pleier å gjøre livet lettere å leve.) Nå har jeg fått ettersendt flere brev fra et inkassobyrå, hvor jeg kan lese at alle frister forlengst har gått ut, gjelden er fordobla og jeg generelt har bæsja / blitt bæsja på leggen.

Plan A: Ringe min inkassoinnkrever i Mo i Rana som det første som skjer mandags morgen.

Gode råd mottas med takk.

Les dette også:

12 kommentarer

  1. Posta 28. April 2008 kl 10:11 | Permalenke

    Jeg foreslår at du murer deg inne, evt. lager en vollgrav rundt kringsjå!

  2. Posta 28. April 2008 kl 13:47 | Permalenke

    jeg foreslår at du trekker pusten dypt, og setter på den viktige minen før du ringer - så får du det unna og slipper å tenke mer på det… :)

  3. Posta 28. April 2008 kl 15:57 | Permalenke

    Dette kan jeg alt om, bare å ta kontakt.

  4. Posta 28. April 2008 kl 15:57 | Permalenke

    Ehrm. Fordi jeg jobber med det, altså. Kremt.

  5. Posta 28. April 2008 kl 16:25 | Permalenke

    Den der er lei! Det er vel bare til å sleike vekk bæsjen fra leggen og betale det som skal betales, sørge for at du slipper det flere ganger, rette opp ryggen og gå smilende videre. =)

  6. Posta 28. April 2008 kl 17:40 | Permalenke

    Tja, John. Kommer litt an på kravene det der. Regner ikke med at Thomas trøbler med Lånekassen, men de er for eksempelets skyld noen jækler på urettmessige krav i Innkrevingssentralen.

  7. Posta 28. April 2008 kl 17:44 | Permalenke

    Altså, det er ikke store summer det er snakk om her. Hva som har skjedd:

    • Regninga var større enn AvtaleGiroen ville være med på…
    • …så jeg fikk varsel via sneglepost. Til feil adresse.
    • Til slutt fått ettersendt, og betalt, men betalt for seint.
    • I mellomtida har inkasso begynt å sende meg betalingsvarslinger og purringer og sånt som de driver med
    • …og så sendt meg regninger for at de har sendt meg disse purringene. Disse inkassoregningene vokser jo ganske fort, selv om originalgjelda er betalt.
    • Når jeg i helga får ettersendt et par-tre inkassobrev, står det at jeg ikke har noen gjeld til kreditoren, men inkassofolka, som har sendt brev til (to forskjellige) steder jeg har bodd før, og vil ha snaue 600 kroner i salær for å ha minnet meg på å betale
    • Jeg syns ikke de fortjener lønn for å ha sagt fra til meg, siden de har sendt til feil adresse. Da har de jo strengt tatt gjort en dårlig jobb med å si fra, syns jeg.
    • Den hyggelige dama på telefonen tilbudte seg fort å halvere honoraret
    • Det sa jeg meg fornøyd med, og er egentlig ganske happy for å ha fått posten min akkurat i tide til å unngå rettslig pågang og betalingsanmerkning.

    lars: Haha, den lo jeg godt av! Sitter du og drikker øl og ser på, mens du hjelper til med et spadetak innimellom, eller? ;)

    majann: Når det gjelder pengesaker, er jeg vanligvis veldig, veldig ryddig.

    Ivers: Den presiseringa var kanskje på sin plass :)

    John: Jeg har oppdatert adressa mi hos den aktuelle kreditoren for flere måneder siden. Syns egentlig det er litt rart at inkassofolket ikke har funnet den, for inkassobyrået er en del av det samme selskapet som sender ut vanlige regninger for denne kreditoren, og jeg får jo sånne hver måned (om enn på e-post). Bæsj unnagjort. Notat bak øret skrevet. Ferdig nå.

  8. Posta 28. April 2008 kl 21:28 | Permalenke

    Sånt er ekkelt.

    En gang da jeg var relativt nygift fikk vi et brev til mannen. “Innkalling til soning”, sto det. Jeg knakk helt sammen først. Senere fant vi ut hva det var.

    Det var fra mannens pizzabud-dager. En bot han hadde klaget på. (Kjørte over heltrukken linje som var dekket av snø og derfor ikke synlig.)

    Det som hadde skjedd var at klagen aldri ble registrert og siden hadde purringer blitt sendt til mannens gamle adresse. Han hadde siden flyttet og meldt adresseforandring både en og to ganger. Purringene hadde blitt sendt til den gamle adressen. Altså til et hus som var revet og der det nå var vei. Innkrevingsdamen sa det også. “Ja vi har sendt og sendt masse brev og alle har kommet i retur!” Hun kunne derimot ikke forklare hvorfor de da ikke hadde sjekket opp adressen for å få sendt riktig istedet for å sende enda flere brev. Det skjedde ikke før man skulle ha mannen inn til soning. *himle*

    Jeg fikk skrapt sammen penger til bot og gebyrer. Så skrev jeg klagen de fleste mente ville være nytteløs. Det var jo det offentlige jeg klaget til, må vite. Men i klagen skrev jeg kort og greit at gebyrene var betaling for en tjeneste (purringer etc.) som vi ikke hadde mottatt og dermed ikke ville betale for. Vi fikk pengene tilbake.

    Hadde jeg orket kunne jeg nok ha klaget på selve boten også, men akkurat den biten hadde jeg ikke nok greie på dengang. Dessuten ble det jo nytteløst så lenge i ettertid. Og jeg var gravid og stresset nok fra før av dette tullet.

  9. Posta 28. April 2008 kl 21:56 | Permalenke

    jeg støtter vollgrav ideen!

  10. Posta 28. April 2008 kl 23:23 | Permalenke

    Lin: Innkalling til soning er jo hakket verre igjen, da. Men i mitt tilfelle har jeg fremdeles folkeregistrert adresse den ene stedet de har sendt post, og da er jeg på en måte litt ansvarlig for å få tak i den sjøl. Problemet er at så lenge jeg studerer, drar jeg nytte av opphavets forsikringsordninger så lenge jeg er folkeregistrert der de bor. Jeg må nok ta på meg min del av ansvaret for at posten ikke kommer fram raskt og enkelt.

    Desde: Jeg grov vollgrav rundt både Lars og mitt eget telt på Roskilde i fjor, og slik slapp vi med nød og neppe unna vanndammen. Eller - “vanndammen” - sjøen ville noen kalt det.

  11. Posta 29. April 2008 kl 1:05 | Permalenke

    Ja da er det nok du som har din del av ansvaret, ja.

    Sure penger å betale uansett, da.

  12. Posta 29. April 2008 kl 1:15 | Permalenke

    Nuvel. Jeg syns jeg slapp unna helt greit, jeg.

Legg igjen en kommentar

E-postadressa blir aldri vist eller delt. Ytterst nødvendige felter er merka med *

*
*