Det er ikke hvordan du lukter, men det er det nærmeste jeg kan komme en god forklaring. Jeg digger følelsen av varmen din mot kroppen min, og ingen kan klø på ryggen sånn som du gjør.
Nå har det gått et halvt år, men jeg lukter fremdeles av deg. Du slipper ikke taket. Jeg husker at jeg la deg på senga, tok av deg klærne og smørte deg inn i babyolje. Du smørte meg inn i olje også, og vi var myke og glatte sammen.
Etterpå holdt jeg på å sovne da du blei fysen på noe. Vi kledde på oss og stilte det behovet også. Alt det som skulle sies trengte vi ikke si ennå, for det som ikke kunne vente til i morgen med å bli sagt kunne vi fortelle hverandre med øynene.
Vi var glatte og myke sammen. Vi var kjærester, vi.

4 kommentarer
“Alt det som skulle sies trengte vi ikke si ennå” — jeg likte den.. :)
lukter altså….pokkers (fine) greier.
*sukk* minner.. før var liksom alt bedre:P
emelie: Det er mulig at den litt underbevisst blei utleda herfra.
tina: Lukt og hukommelse er visst tett vevd sammen oppi den grå klumpen der oppe.
Simbel: Fortid, nåtid, framtid. Jeg kan ikke forskjellen så godt, og derfor er det ikke alt på denne sida som skjedde akkurat når jeg har sagt at det skjedde.