Hvorfor jeg blogger

I det siste er det flere som har spurt meg hva jeg får ut av å blogge. Noen skjønner ikke at jeg bruker all denne tiden på det. Andre skjønner ikke at jeg kan være villig til å ta sjansen på å legge ut stoff som kan tenkes å sette meg i et dårlig lys. (Og hei, let’s face it, det skal godt gjøres å drive en personlig blogg over lengre tid og samtidig unngå alt som kan tenkes å slå ut negativt på omdømmet ditt.) Jeg har svart det samme til alle sammen.

For det første syns jeg dette er gøy. Jeg liker følelsen av hele greia. Når jeg skriver, får jeg lettere strukturert tankene mine. Det er godt å vite at disse tankene blir arkivert og kan hentes fram igjen; Det er mer enn middels stilig at mange andre er interesserte i å vite hvordan jeg tenker; Det er superstas å følge med på statistikken (As we speak er andel IE-brukere nede i 45 % Heia alternativene!)

For det andre trekker jeg fram det sosiale aspektet. Når jeg skriver sjøl, og samtidig leser det andre skriver, har det ganske mange likheter med et sosialt IRL-liv. Da vil noen argumentere med at det er teit å bytte ut et virkelig liv med et bloggeliv, men det er jo ikke det jeg gjør. Jeg har ordentlige venner som jeg fysisk henger med, en ordentlig jobb som jeg fysisk driver med, og så videre. Blogginga er ikke en erstatning, men kommer i tillegg. Samtidig kjenner jeg flere andre som også blogger uavhengig av blogginga, og jeg har også blitt IRL-kjent med folk gjennom bloggeland.

For det tredje har jeg aldri opplevd at noe fra bloggen har slått ut negativt for meg. Det er nok ikke vanskelig å finne opplysninger med en viss injurierende kraft her inne, men det er enklere å finne positive ting. Jeg vil påstå at summen av det som ligger fritt tilgjengelig om meg på dette domenet er av en positiv karakter. Bloggen har kommet opp som et positivt element på to jobbintervjuer.

For det fjerde liker jeg tanken av å selv ha kontrollen over hva du finner hvis du søker på navnet mitt i en vilkårlig søkemotor. Det er vanskeligere å drepe troverdigheten til Thomas Misund Hansen enn et vilkårlig navn. Hvis det er noe som viser seg å være svært uheldig for meg at folk finner fram til, kan jeg og ingen andre endre eller fjerne stoffet. Jeg er en Misund med kontroll.

For det femte velger jeg jo i stor grad sjøl hva som skal være her, da. Jeg kan gjerne innrømme at jeg legger fram ting annerledes på nettet enn jeg ville gjort ellers. Om du bare leser bloggen min, vil jeg ikke si at du kjenner meg ordentlig. Jeg publiserer ikke hele meg, bare de delene av meg jeg har lyst til. Dessuten liker jeg godt å krydre tekstene mine med kulturelle referanser, og jeg liker å omarbeide andres tekster, enten for å gjøre dem til mine egne, eller bare for å se hvem som først finner ut hvor dette stoffet egentlig kommer fra. På denne bloggen vil du finne både godt og originalt stoff. Dessverre er det som regel slik at det stoffet som er godt ikke er originalt, mens det stoffet som er originalt ikke er godt.

For det sjette er det veldig god skrivetrening for meg å på jevnlig basis knote ned ting jeg tenker på. Jeg la merke til det for første gang på eksamen i fjor høst: Der jeg tidligere hadde tatt meg fem minutter for å tenke på hva jeg skulle skrive, satt jeg heller i fem minutter og skreiv. Å skrive er en kunst, å blogge er learning by doing. Jeg blir sannsynligvis aldri noen stor forfatter, men nytteverdien av å ha lett for å uttrykke seg skriftlig  syns jeg likevel er åpenbar.

Alt i alt er jeg egentlig ganske fornøyd med å være tilstede her. Du veit hvor du finner meg.

(Leste du hele greia? Da har du kanskje også lyst til å abonnere på RSS-feeden min.)