Jeg skulle ønske jeg var like flink til å skrive om fine ting som om fæle. Da hadde jeg hatt mye bra å si - jeg kunne snakka og fine middager og gallakjoler og Steak and Blowjob Day, jeg kunne fortalt om eplekaker og tradisjoner og hilsener, eller lagt ut om griser, patroner, ånder og sauer.
Hvis jeg hadde vært flink til å skrive om fine ting, hadde jeg fortalt alle høyt og tydelig for lenge siden. Om fjas og data og svensk sjokolade, om smil innpakka i en hettegenser, om halvflasker med vin og hjertepizzaer og om overraskelser.
Kanskje, hvis jeg tok meg sammen og la en innsats i det, at jeg i det minste kunne antyda at jeg har hatt det ganske fint. Men jeg veit ikke. Jeg er flinkere til å skrive om fæle ting. Å ikke klare å skrive fint om fine ting, derimot, er ganske fælt.

6 kommentarer
Hoho. Going official now, are you?
Det hadde vært fint.
Uæh! Han er blitt sammen med Hufsa!
jøsses, ikke verst;)
Du har blitt sammen med spøkelseskladden, ev spøkelsesladden. That’s charming.
Å skrive om fine ting er en kunst. Jeg suger på akkurat det =)
Hmm. Det virker som om folk hopper til konklusjoner like fort som jeg gjorde sjøl. Jeg er litt spent på om Hufsa/Spøkelseskladden kommer til å avsløre sin egentlige identitet.
Én trackback
[...] trodde jeg var snill i vinter, da jeg kjøpte en billett i gave. Da det blei klart at hun hadde lyst til å - eh… - nedtone våre interpersonlige relasjoner, spurte hun om jeg hadde [...]