Og plutselig løsner det…

Jeg fikk en aha-opplevelse i dag, og plutselig kjente jeg meg veldig stor og veldig liten på en gang. Det har alltid vært sånn at jeg har sett på foreldrene mine og deres likemenn som “store” eller “de voksne”. Ganske naturlig, egentlig. Så plutselig gikk det opp for meg at da pappa var meg var han allerede pappa, og at jeg nesten kan huske da mamma var meg.

Å være voksen er en illusjon, jeg veit det. Det er et så til de grader et definisjonsspørsmål. Men jeg har definert andre som voksne da de var der jeg er nå, og jeg gir ikke slipp på kategoriseringa av “de store” heller. Det er litt skremmende å være der “de store” har vært mens de faktisk var “store”, og jeg tenkte ganske mye ganske fort.

“Er livet mitt over nå?” tenkte jeg. Rett etterpå tenkte jeg at nå kunne jeg begynne å leve, og så tenkte jeg at jeg har jo allerede levd en god stund, og at det er mye leving igjen. Jeg tenkte at jeg tenker “Det var faen meg på tide” der Maren tenker “usedvanlig kjipern”. Jeg tenkte at det fremdeles er stas med kake på bursdagen sin, og jeg tenkte at jeg laga min egen i år, spiste et lite stykke og donerte resten til kollegene til mamma. Jeg er liten og stor, samtidig.

Jeg lar tante vanna planta mi sjøl om jeg veit at den ikke skal ha vann på ei lita stund ennå. Jeg ser på tomflaskene på kjøkkenbenken og veit at det er flere et annet sted. Jeg skjønner ikke alle ordene søskenbarna mine på 15-16 år bruker, men jeg tror jeg er kul når jeg tar dem med på Megazone. Jeg blir glad når bestemor mekker strykejern som er fancy nok til å dekke både jule- og bursdagsgave, kjempefornøyd, faktisk, jeg ønska meg et sånt. Og jeg vil ikke ta kjerringtester fordi jeg er ganske sikker på at jeg får altfor mange poeng.

Hvis jeg faller er det ikke alltid noen som kan ta meg imot. Jeg må ta ansvar for meg sjøl nå. MÅ, for jeg er faktisk mitt ansvar. Tenk hvor lang tid det tar å skjønne ting.