ÆÆÆÆ

Jeg skulle ønske at jeg var like flink til å ta bilder som Lars. I natt tar jeg ikke noen bilder i det hele tatt, for hittegodskontoret åpner ikke før klokka 7.

Jeg veit ikke hva som er verst. Kameraet som mangler. Bildene på minnebrikken som jeg kanskje ikke får se. Selve minnebrikken, som jeg kjøpte fordi den var størst og best og kosta mest penger når jeg skulle belønne meg sjøl for et eller annet jeg har glemt for lenge siden. Eller kontrollen som jeg ikke har kontroll på.

Det er godt jeg ikke har unger. Jeg hadde sikkert mista dem.

Hadde det vært noen jeg kunne rope til her, så hadde det kanskje vært greit. Vi kunne krangla om noe som ikke var viktig, og ment det. Etterpå kunne vi blitt enige om at vi var teite som krangla om teite ting. Det spiller jo ingen rolle hvorfor du sa det på den måten. Så ble vi venner igjen. Det er godt å være venner igjen, og da gjør det ikke så mye at kameraet ikke ligger der det skal.

Hellig, hellig overbevist om at verden blir et bedre sted i samme øyeblikk som jeg klarer å lage system i noe et sted. Jeg veit om altfor mange gode steder å begynne.

På den lyse siden: Det hadde vært verre hvis det var Lars sitt kamera. Han tar jo bilder som blir bra.